Dette notatet omhandler rett til flyktningstatus på grunn av sur place-aktivitet når hovedformålet med aktiviteten er å få opphold i Norge. Spørsmålet er: I hvilke tilfeller kan klageren nektes rett til flyktningstatus og hvilken tillatelse bør han i så fall få?
Etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd kan klageren nektes rett til flyktningstatus, dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med sur place-aktiviteten har vært å oppnå oppholdstillatelse i Norge.
At «det hovedsakelige formålet» har vært å få tillatelse betyr ikke at det må ha vært det eneste motivet. Det må imidlertid fremstå som det mest sentrale blant andre motiv. Dette beror på en objektiv og helhetlig vurdering av klagerens forklaring og øvrige omstendigheter i saken. De sentrale momentene i UNEs praksis er at klageren starter sin aktivitet relativt sent, gjerne etter avslag, at han/hun øker og tilpasser sin aktivitet og synlighet i takt med negative vedtak eller beslutninger, at han/hun mangler kunnskap og refleksjon, at han/hun har en påfallende sterk profilering, at han/hun har svekket troverdighet eller har utført andre handlinger som indikerer at hovedmotivet er å få tillatelse.
Dersom klageren nektes flyktningstatus, vil han/hun ha rett til vern mot utsendelse etter § 73 og bli innvilget en oppholdstillatelse etter § 38 eller § 74.