Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.
UNE fattet 27.oktober 2009 vedtak i stornemnd i tre klagesaker fra enslige mindreårige som søkte asyl i Norge etter først å ha søkt asyl i hhv Italia, Danmark og Nederland. Klagene gjalt UDIs vedtak om at de skulle returneres til det første asyllandet for å få sine asylsøknader behandlet der.
Klagesakene ble avgjort i stornemnd av tre nemndledere og fire stornemndmedlemmer, jf utlendingsloven § 38 b annet ledd. Begrunnelsen for beslutningen er at sakene er av prinsipiell betydning og har store samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser.
Stornemnda uttalte generelt at det å være enslig mindreårig i seg selv ikke er en "særlig grunn" som tilsier at en asylsøknad skal behandles i Norge og at det således må foretas en konkret vurdering. Barnets beste må være et grunnleggende hensyn i vurderingen og blant annet kan barnets alder, oppholdstid i og tilknytning til Norge, oppholdstid i og tilknytning til det første asyllandet, mottaksforholdene i det første asyllandet og barnets helse tas i betraktning. At hensynet til hva som tjener barnets interesser skal være et grunnleggende hensyn, utelukker imidlertid ikke at innvandringspolitiske og andre hensyn kan være relevante og også avgjørende i en sak.
Stornemndas generelle og enstemmige uttalelse har betydning (presedensvirkning) for tilsvarende saker som avgjøres i UDI og UNE.
Stornemnda foretok etter dette en konkret vurdering av hver enkelt sak. En klage ble etter en konkret vurdering tatt til følge, og den mindreårige ble gitt rett til å få sin asylsak behandlet i Norge. I de to øvrige sakene ble UDIs vedtak opprettholdt.
Sammendrag av de tre vedtakene kan leses i UNES praksisbase: