Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Klageren søkte asyl i 2016 og anførte å være statsløs etnisk rohingya fra Myanmar, bosatt i Bangladesh siden 2006. Han fremla tre bangladeshiske pass på sin oppgitte identitet, og oppga at de var fremskaffet gjennom bestikkelser. Han hadde i det nyeste passet innstemplet visum utstedt ved den danske ambassaden i Dhaka i forbindelse med at han hadde fått innvilget studietillatelse i Norge.

UDI avslo klagerens søknad om asyl da det ikke ble funnet sannsynliggjort at han var etnisk rohingya, og dermed ikke hadde et beskyttelsesbehov ved retur til Bangladesh.

Hovedspørsmålet for nemnda var nettopp om klageren måtte anses som etnisk rohingya. Hvis så var tillfellet, måtte det legges til grunn at han ikke kunne returneres til verken Myanmar eller Bangladesh.

Nemnda bemerket først at de tre passene klageren hadde lagt frem var verifisert og ikke funnet å være falske eller forfalsket. Videre var det siste passet den nyeste versjonen av bangladeshiske pass, og maskinlesbart. Det hadde klageren brukt på utreisen med fly fra Dhaka, og på en reise over land til India. Bruken kunne indikere at det var mer sannsynlig at passet ga uttrykk for klagerens rette nasjonalitet, enn det motsatte. Samtidig er nemnda kjent med nivået av korrupsjon i Bangladesh, og at det er mulig å fremskaffe ekte pass med uriktige opplysninger.

Nemnda bemerket videre at det er et avvik mellom klagerens forklaring om sin frykt for å bli avslørt og risikoen han da kan bli møtt med, og den måten han forklarer å ha opptrådt på i Bangladesh. Klageren har søkt om og fått opptak til flere skoler, bodd i studentbolig, jobbet ved et privat firma, legitimert seg i ulike sammenhenger med de fremlagte passene og ved flere anledninger fremlagt burmesiske dokumenter. Nemnda mente det var en disharmoni i dette. Det klageren har oppnådd i Bangladesh gir også et helt annet bilde av klagerens situasjon sammenlignet med situasjonen for rohingyaer generelt i landet. Situasjonen for denne gruppen er sterkt preget av marginalisering, fattigdom, fravær av utdannelse mv. Nemnda bemerket videre at klagerens forklaring om at han kun snakket litt bengali, og ikke kunne lese og skrive, fremstår lite troverdig når han skulle ha etablert et liv i Dhaka, særlig dersom han var opptatt av å skjule at han ikke var bengaler.

Etter en samlet vurdering kom nemnda til at det ikke er noenlunde sannsynlig at klageren er etnisk rohingya. Klageren var dermed ikke å anse som flyktning, og hadde heller ikke behov for vern som følge av den generelle sikkerhetssituasjonen. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn.