Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.
Klagen ble ikke tatt til følge. Dissens.
Enslig mindreårig søkte beskyttelse uht at hans foreldre var drept av Taliban og at de forfulgte ham fordi de trodde han hadde tystet på Taliban.
Klageren var etter egne opplysninger 16 år da han søkte. Aldersundersøkelse viste ca 18 år. UDI la til grunn den alderen han selv opplyste. Han fikk tillatelse av UDI etter forskriften § 8-8 da han var ca 17 ½ år etter egne opplysninger. Han ble ansett vernet mot retur til sitt hjemsted, men henvist til Kabul for internflukt. Før tillatelsen utløp forsvant han fra mottak og ble etter noen måneder anmodet tilbaketatt av et annet Dublin-land, noe Norge aksepterte. UNE avslo klagen over UDIs vedtak under henvisning til at klageren ikke var i riket.
Klageren søkte tillatelse etter ny § 8-8a, dvs som «oktoberbarn», fra utlandet. UDI avslo søknaden. Han ble henvist til internflukt i Mazar –e- Sharif da han fortsatt ble vurdert som vernet mot retur til sitt hjemsted. UDI viste til at klageren ville være trygg for Taliban der. I klagen ble det bl a vist til at han fylte vilkårene for tillatelse etter § 8-8a, at han skulle vurderes som om han var 17 1/2 år, men at saksbehandlingstiden hadde vært så lang at han egentlig burde vurderes som flere måneder yngre, at han som mindreårig ikke kunne henvises til internflukt og at man ved vurderingen av saken bl a måtte legge vekt på intensjonene bak bestemmelsen.
Idet klageren fortsatt oppholdt seg i et annet land, ble han hørt via skype fra norsk ambassade. Han var ikke tidligere blitt spurt om hvilke slektninger han hadde ut over sin kjernefamilie. På nemndas spørsmål og tanter og onkler viste han til at han bl a hadde gifte tanter fra morssiden som bodde i Kabul, og han hadde slekt på farssiden i andre byer i Afghanistan, dvs utenfor hjemstedet. Han hadde ikke kontakt med noen av disse slektningene. Han hadde også mistet kontakten med slekt på hjemstedet som var et område der både IS, Taliban og nasjonale sikkerhetsstyrker kjempet mot hverandre. Han trodde slektningene hadde flyktet til tryggere områder, men han visste ikke hvor.
Nemnda la i all hovedsak hans forklaring til grunn og la også til grunn at han ikke kunne pålegges å returnere til sitt opprinnelige hjemsted. Nemnda vurderte i denne saken Kabul som mer nærliggende å henvises klageren til mht internflukt, i og med at han hadde slektninger der. Kabul ble også vurdert som trygt ifht forfølgelse fra Taliban.
Nemndas flertall fant ikke at det forelå forhold som alene eller samlet kunne tilsi at det ble gitt tillatelse etter § 38, og vurderte betydningen av saksbehandlingstiden som var lang. Den fikk likevel ikke betydning for utfallet idet klageren uansett ville vært over 17 år selv om saksbehandlingstiden var flere måneder kortere. Flertallet la til grunn at hans tanter ville utgjøre et relevant nettverk for ham, spesielt i lys av at det var deres bror som hadde tatt vare på klageren etter at klagerens foreldre ble drept. Flertallet fant ellers at klageren fremsto som ressurssterk, han kunne bl a lese og skrive morsmålet og engelsk med latinske bokstaver.
Mindretallet mente det bl a var vanskelig å legge til grunn at klageren ville bli tatt vare på av slektninger som var på morssiden og at usikkerheten rundt om de ville utgjøre et nettverk tilsa at han ble gitt tillatelse etter § 38.