Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Mann søkte beskyttelse i forbindelse med at han sonet fengselsstraff i Norge for å ha drept et inngiftet familiemedlem. Klageren viste til sin politiske aktivitet og tidligere reaksjoner fra myndighetene på denne. Klageren viste også at han var truet av og fryktet familien til avdøde, men han fikk ikke anledning til å utdype dette under intervjuet.

UDI avslo søknaden og viste til at endringene i Etiopia innebar at han ikke lenger kunne anses å med rette kunne frykte forfølgelse da den opposisjonen han representerte ikke lenger var ulovlig. UDI mente klageren ikke risikerte å bli utsatt for alvorlige overgrep fra avdødes familie.

I klagen ble det vist til at hans politiske aktivitet mv ikke lenger representerte en fare ved retur. Klageren viste imidlertid til at hans familie, hans tidligere kone og deres felles barn hadde mottatt trusler over lang tid fra familien til den drepte, herunder fra hennes ektemann. Deler av klagerens familie flyttet fra deres opprinnelige bosted etter at de fikk trusler i forbindelse med drapet, men de fleste har etterhvert flyttet tilbake. Klagerens tidligere kone og barn bor ikke lenger på opprinnelig bopel og barna mottar jevnlig trusler. Truslene fremsettes for tiden først og fremst telefonisk og selv når de bytter nummer, tar det bare kort tid før truslene kommer igjen.

Klageren forklarte seg detaljert i nemndmøtet, herunder om at truslene gjentatte ganger var anmeldt til politiet som ikke gjorde noe i den forbindelse. Klageren fremsto generelt som troverdig selv om det ble lagt til grunn at omfanget og hyppigheten av truslene trolig var noe overdrevet.

Nemnda la til grunn at hensikten med truslene var å skremme klageren gjennom å true hans nærmeste familie. Truslene hadde blitt fremsatt over mange år, men ikke realisert overfor familien. Nemnda la til grunn at det heller ikke var en reell risiko for at truslene faktisk ville settes ut i livet overfor klageren når han kom tilbake til Etiopia. Det er generelt ingen tradisjon for hevndrap i Etiopia, med mulig unntak av rurale stammer som lever tradisjonelt. Klageren og avdødes slekt var forholdsvis høyt utdannet og urbane. Det var lite som tilsa at de var tradisjonelle tilhengere av hevndrap. Drap er ellers straffbart også i Etiopia og heller ikke «sosialt» akseptert. Skulle noe skje med klageren ville avdødes familie være de første mistenkte. All den tid de hadde en viss posisjon i samfunnet, ville dette skade dem selv. Det ble ansett usannsynlig at de ville risikere å få skadet sin samfunnsposisjon ved å ta livet av klageren – og i tillegg risikere langvarig straff. Klageren selv hadde for øvrig et nettverk som støttet ham og som også hadde en viss posisjon i samfunnet.

Samlet sett fant nemnda ikke at det var en reell risiko for at klageren ble utsatt for overgrep som kunne gi grunnlag for beskyttelse.