Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble tatt til følge. Dissens.

Sammendraget gjelder begge ektefeller.

Ektepar rundt 70 år søkte beskyttelse i Norge. De hadde fått besøksvisum til Hellas der de hadde en voksen datter og barnebarn som hadde bodd der i mange år. I stedet for å besøke datteren, kom en voksen sønn bosatt i Norge og tok dem til Norge der de søkte beskyttelse i Norge.

UDI avslo å realitetsbehandle søknaden og henviste dem til å søke beskyttelse i Hellas, jf utl. § 32 første ledd bokstav b etter at Hellas hadde akseptert å overta klagerne. Aksepten inneholdt en garanti om at de vill få plass på mottak, informasjon via tolk og adgang til å søke beskyttelse. UDI viste til instruks av GI-07/2017 om å gjenoppta returer til Hellas og om at det må vurderes konkret om det er behov for å innhente en individuell garanti. Det var ellers ikke forhold som tilsa at Norge var nærmest til å behandle klagernes søknad.

I klagen ble det bl a vist til at klagerne hadde helsemessige problemer som gjorde at de ikke kunne pålegges retur til Hellas og at datteren deres der ikke kunne ta seg av dem. En hadde diabetes 2, var kortpustet pga sterk overvekt og gikk på hjertemedisiner og den andre hadde begynnende Parkinson. Begge hadde brukt medisiner for sine tilstander i hjemlandet.

Nemnda var enig om at det ikke var grunnlag for å gjøre unntak fra ansvarsetableringen etter Dublin III-forordningens artikkel 16 da det ikke forelå en relevant binding eller avhengighetsforhold mellom klagerne og sønnen som kom hit flere år før dem. Klagerne var heller ikke vernet mot retur til Hellas etter § 73, verken som følge av generelle eller individuelle forhold knyttet til deres retursituasjon.

Verken alder eller helse alene tilsa at de var sårbare, men samlet sett måtte de anses som sårbare.

Nemndas flertall kom under tvil til at det forelå særlige grunner, jf forskriften § 7-4 annet ledd som tilsa at adgangen til å ta søknaden under realitetsbehandling i Norge burde benyttes. Flertallet viste til at mottaksforholdene er varierende og at greske myndigheter ikke på forhånd kan love plass i ett bestemt mottak. Hadde det vært sikkert at klagerne hadde fått plass på to nærmere angitte mottak, ville flertallet henvist dem til Hellas. All den tid det foreløpig er et usikkert grunnlag å bygge på mht erfaringer med retur til Hellas, ønsket ikke flertallet at to sårbare klagere skulle pålegges å returnere, men i stedet får sin sak behandlet i Norge.

Mindretallet mente det bl a måtte vektlegges at det var gitt en individuell garanti og at det ved retur ville bli gjort en vurdering av deres behov og at det også ville bli lagt vekt på, ved innplasseringen på mottak, hvor deres datter bodde.