Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Sakens bakgrunn

Klageren søkte om beskyttelse fordi hun fryktet at ektefellen ville drepe henne ved retur til hjemlandet, eller at myndighetene ville dømme henne til døden, fordi hun var anklaget for å ha innledet et forhold til sin fetter.

Klageren la frem en rekke dokumenter, men ikke pass. Hun forklarte at hun ikke visste hvordan hun hadde kommet til Norge, og fortalte at hun hadde tatt et fly uten å vite hvor det skulle. Hun sa at hun ikke hadde søkt visum før hun kom hit. Da UDI la frem opplysninger om hun hadde søkt visum, endret hun forklaring. Hennes forklaring til UDI samsvarte dessuten ikke med forklaringen hun tidligere hadde gitt til politiet. UDI mente klagerens asylforklaring ikke var troverdig og avslo asylsøknaden.

UNEs vurdering

UNE mente at klageren hadde bygget ut og tilpasset asylforklaringen sin underveis i saksforløpet og at hun heller ikke hadde bidratt godt nok til å opplyse sin egen sak, blant annet når det gjaldt forklaringen om reisen til Norge. Klagerens troverdighet var derfor så svekket at det lavere beviskravet som i utgangspunktet gjelder i asylsaker ikke gjaldt i denne saken.  

UNE mente blant annet at klageren hadde forklart seg motstridende om reisen til Norge.  Det ikke var troverdig at hun ikke visste at flyet skulle til Norge, blant annet med tanke på at hun hadde familie her.  Det var også lite troverdig hun ikke hadde tatt med et så viktig dokument som passet sitt - særlig med tanke på at hun hadde tatt med seg en hel rekke andre dokumenter. UNE bemerket at det var kjent blant iranere at man ikke kunne bli uttransportert til Iran uten pass.  Videre stemte ikke detaljer fra forklaringen hennes om forholdene på hjemstedet overens med landinformasjonen.  Hun hadde heller ikke bevist at hun var ettersøkt av myndighetene.

UNE mente asylforklaringen ikke var troverdig. Hun hadde dermed ikke rett til beskyttelse og det var heller ikke grunnlag for å gi opphold på humanitært grunnlag.