Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om familieinnvandring med ektefelle i Norge. Ektefellen er norsk borger, opprinnelig fra Irak. Spørreskjema ble utfylt, og det ble foretatt intervju av begge parter. Partene hadde møtt hverandre tilfeldig én gang i Tyrkia to år tidligere. Klageren hadde vært der på vei til et nordisk land for å søke om beskyttelse. Referansepersonen var i Tyrkia på ferie. Mens klageren i tiden etter var i det nordiske landet som asylsøker, holdt partene kontakt på sosiale medier. Etter at klageren fikk avslag på søknaden om beskyttelse, returnerte han til Irak. Partene inngikk ekteskap i Irak én ukes tid etter at klageren returnerte dit.

UDI avslo søknaden, og mente det var sannsynlighetsovervekt for at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet var å skaffe klageren en oppholdstillatelse i Norge. UDI viste bl.a. til at klageren hadde vist et utvandringspotensiale, og at ekteskapet var inngått kort tid etter avslag på søknad om beskyttelse og retur til hjemlandet. Partene hadde videre forklart seg ulikt på flere punkter, bl.a. om når de besluttet å inngå ekteskap. Videre var ekteskapsinngåelsen preget av hastverk, og i kulturell sammenheng var bryllupsfesten av beskjeden karakter. Referansepersonen hadde også opplyst at bryllupsfest ikke var viktig for klageren. Det ble vist til landinformasjon og betydningen festen har for å befeste ekteskapsinngåelsen i familiene og i den offentlige sfære for øvrig. Medgiften ble også vurdert som uvanlig høy uten at det kunne forklares i medgifttradisjoner, og på tross av at klageren hadde begrenset økonomi. Det var også en aldersforskjell mellom partene, der referansepersonen var flere år eldre enn klageren. Ekteskap der kvinnen er eldre enn mannen er uvanlig i Irak. UDI mente det var grunn til å tro at ekteskapet var proforma (uten realitet).

I klageomgangen ble det lagt frem dokumentasjon som viste at referansepersonen hadde besøkt klageren i hjemlandet flere ganger, bl.a. over en 6 måneders periode året etter at de hadde giftet seg. Referansepersonen var nå gravid. Paret fikk et felles barn. Farskapet ble stadfestet gjennom DNA-test.

Vurdering og konklusjon

UNE omgjorde UDIs vedtak og innvilget familieinnvandring til Norge. Avgjørelsen bygget på en konkret bevisvurdering.

UNE var enig med UDI at det ut fra omstendighetene i saken på tidspunktet for UDIs vedtak fremsto sannsynlig at ekteskapsinngåelsen for klagerens del hovedsakelig var motivert av migrasjonshensikt, og et ønske om å bosette seg i Norge.

Under tvil, og på bakgrunn av etterfølgende forhold som kastet lys over omstendighetene på tidspunktet for inngåelsen av ekteskapet, kom UNE likevel til at det ikke er sannsynlighetsovervekt for at klagerens hovedsakelige formål med å inngå ekteskap var å få oppholdstillatelse i Norge, se utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

UNE viste bl.a. til at begge familier hadde vært involvert i ekteskapsinngåelsen. Paret, som begge har irakisk bakgrunn, hadde mest sannsynlig hatt et samliv på klagerens hjemsted i Irak etter ekteskapsinngåelsen, og under referansepersonens ulike etterfølgende besøk av kortere og lengre varighet. Det ble lagt til grunn at de hadde besøkt familie i andre deler av Irak. De hadde også fått et felles barn. Det ble vist til at begge har kulturell tilknytning til Irak, og at i irakisk kultur er et samliv utenfor ekteskap ikke akseptabelt. Etter en konkret og samlet vurdering omstendighetene i saken slik den nå fremsto, mente UNE at flere forhold talte mot at ekteskapsinngåelsen og bryllupsfesten i dette tilfellet var et rent proformaarrangement, og at festen ble holdt beskjeden for å unngå at ekteskapsinngåelsen ble kjent i lokalmiljøet.

Tillatelse ble gitt for ett år av hensyn til fortsatt kontroll, se utlendingsforskriften § 10-14 og RUDI-2010-40.