Sammendrag: Utvisning

Bakgrunn

Klageren søkte om midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin norske ektefelle (referansepersonen).  UDI avslo søknaden fordi de mente ekteskapet var et omgåelsesekteskap, det vil si at de mente hovedformålet med inngåelsen av ekteskapet var å skaffe klageren en oppholdstillatelse i Norge.  UDI varslet samtidig klageren om at utlendingsmyndighetene vurderte å utvise henne, fordi de mente at hun hadde gitt uriktig informasjon i sin søknad om familieinnvandring.  Klageren sendte inn opplysninger om at forholdet til referansen var over og at hun derfor ønsket å trekke søknad om familieinnvandring. Hun var uenig i UDIs vurdering om at hovedformålet med ekteskapet var å skaffe oppholdstillatelse i Norge.

UDI henla saken om familieinnvandring. UDI  vedtok å utviste klageren med fem års innreiseforbud og å registrere klageren i SIS. De mente at klageren hadde gitt uriktig informasjon i søknaden om familieinnvandring og at ekteskapet var inngått med hovedformål å skaffe klageren oppholdstillatelse i Norge.

Utvisningsvedtaket ble påklaget og det ble opplyst at partene nå var sammen igjen. Advokaten viste blant annet til at klageren hadde gitt en detaljert forklaring om forholdet. Det ble anført at fem års innreiseforbud uansett var for strengt og burde maksimalt settes til to år. Referansen sendte også inn et støttebrev der han blant annet opplyste at han nå ønsket en fremtid med klageren.

Vurdering og konklusjon

Klagen ble avgjort i nemndmøte. Nemda mente at de grunnleggende vilkårene for utvisning ikke var oppfylt.

Nemnda viste til at for at klageren skal kunne utvises for å ha gitt uriktige opplysninger om ekteskapets hovedformål, er det en forutsetning at nemnda tar stilling til om hovedformålet mest sannsynlig var å skaffe seg opphold etter familieinnvandringsreglene. Det avgjørende for vurderingen er klagerens motiv for å inngå ekteskapet og det er forholdene på tidspunktet for inngåelsen av ekteskapet som skal legges til grunn. Det sentrale spørsmålet er derfor om klageren ville inngått ekteskapet hvis utsikten til oppholdstillatelse ikke hadde vært til stede. Etterfølgende forhold kan imidlertid bidra til å belyse situasjonen, se RT-2013-937 avsnitt 32.

Nemndas flertall mente at det ikke kunne legges til grunn klagerens hovedsakelige formål med ekteskapet hadde vært å etablere et oppholdsgrunnlag. De la blant annet vekt på at klageren fremsto som meget ressurssterk og økonomisk uavhengig. De mente at den omfattende dokumentasjonen i saken også styrket klagerens motiv, og pekte på at paret hadde brukt tid før de bestemte seg for å gifte seg. Som følge av flertallets vurdering om at ekteskapet ikke var et omgåelsesekteskap, kunne det heller ikke legges til grunn at klageren hadde gitt uriktige opplysninger eller tilbakeholdt opplysninger av vesentlig betydning. Det var derfor ikke lenger grunnlag for utvisning etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a.  

Mindretallet mente at klageren neppe hadde giftet seg med ektefellen dersom det ikke hadde gitt utsikt til oppholdstillatelse i Norge, og at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet var å etablere et oppholdsgrunnlag i Norge. Klageren hadde flere familiemedlemmer som allerede hadde oppholdstillatelser i Norge og som klageren ønsket å være mer sammen med. Mindretallet viste ellers til momentene vektlagt av UDI, inkludert at paret hadde giftet seg relativt kort tid etter første møte og at de ikke hadde felles språk.

Nemnda var ellers enstemmige på at ekteskapet samtidig var ment å ha en realitet.  I den forbindelse viste nemnda til omfattende opplysninger og dokumentasjon i saken som sannsynliggjorde at klageren og ektefellen hadde levd som ektefeller så langt som mulig gjennom besøk i utlandet og Norge, og at de også hadde som intensjon å fortsatt leve sammen i et ekteskapelig samliv.

Nemnda viste til Sivilombudsmannen uttalelse 31.01.2020 der det blant annet kommer frem at utvisning bør forbeholdes situasjoner med rene proformaekteskap. Nemnda mente at denne saken ikke rammes av tilfeller der utvisningsadgangen bør benyttes, da ekteskapet må anses å ha en realitet og ikke regnes som et rent proformaekteskap.  Det er heller ikke en slik klar sannsynlighetsovervekt for at hovedformålet var oppholdsgrunnlag som tilsier at det er riktig å utvise. Nemnda bemerket også at UDI ikke hadde gått inn på en vurdering av ekteskapets realitet, verken i forholdsmessighetsvurderingen eller vurderingen av «kan»-skjønnet, det vil si om utvisningsadgangen skulle benyttes.  Det ble heller ikke foretatt en vurdering av ekteskapets realitet i etterkant av UDIs avslagsvedtak i familieinnvandringssaken og om konsekvensene av et utvisningsvedtak ville innebære en skranke for reelle ektefellers muligheter til å søke om familieinnvandring på nytt (se NOU 2004:20 punkt 8.5.4.2). Nemnda mente at dette var en saksbehandlingsfeil som kunne ha hatt avgjørende betydning for UDIs konklusjon, se forvaltningsloven § 41.

Nemnda omgjorde UDIs vedtak om utvisning. Dette innebar at klageren ikke lenger hadde innreiseforbud til Norge og innmeldingen i Schengen informasjonssystem (SIS) ble slettet.