Sammendrag: Studie
Klageren fikk avslag på fornyelse av studietillatelse fordi det nye studiet ikke kunne anses som en videreføring av tidligere utdanning, og klageren hadde vært vesentlig forsinket i sine tidligere studier.
Bakgrunn
Klageren hadde hatt studietillatelse for å ta en mastergrad i Norge. Etter at hun hadde fullført studiet, søkte hun om fornyelse av oppholdstillatelsen som student for å ta en ny mastergrad.
Vurdering og konklusjon
UNE opprettholdt UDIs avslag. Som hovedregel skal en oppholdstillatelse bare fornyes hvis den nye utdanningen er en videreføring av det tidligere studiet. Videreføring betyr at studiet i utgangspunktet må være på et høyere nivå enn det tidligere studiet i Norge. Unntaksvis kan likevel en ny mastergrad også anses å være en videreføring av en tidligere mastergrad. Det er en forutsetning at klageren har avsluttet sin tidligere grad, og ikke vært vesentlig forsinket i sine tidligere studier. Etter forvaltningspraksis anses en forsinkelse på mer enn et halvt år på et masterstudium som en vesentlig forsinkelse.
Klageren hadde brukt tre år på sine tidligere studier. Etter en normal studieprogresjon på 60 studiepoeng per studieår, skulle klageren ha fullført mastergraden sin på to år. Klageren var dermed vesentlig forsinket i sine tidligere studier.
Klagerens forklaring om at forsinkelsen skyldtes at det hadde vært vanskelig å samle inn nok datamateriale tidsnok, endret ikke UNEs vurdering. UNE bemerket at klageren heller ikke hadde hatt tilfredsstillende studieprogresjon de tre tidligere semestrene. UNE merket seg også at klageren hadde arbeidet mer enn det hun hadde hatt tillatelse til i flere av månedene i de samme semestrene hun var forsinket. Dette ga grunn til å stille spørsmål ved om klagerens formål hadde vært å studere på fulltid. Siden saken ble avslått på annet grunnlag, tok UNE ikke endelig stilling til dette spørsmålet.
UNE mente at det verken forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket som kunne gi klageren oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Klageren var heller ikke vernet mot retur til hjemlandet.