Sist oppdatert: 25.03.2021 25.03.2021

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi det var sannsynlig at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å få oppholdstillatelse i Norge (omgåelsesekteskap). Oppholdshensikten var så fremtreden at tillatelse ble nektet.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om familieinnvandring med oppgitt ektefelle i Norge (referansepersonen) i 2019.
 
I forbindelse med søknaden ble klageren intervjuet ved ambassaden der hun søkte fra. Referansepersonen ble intervjuet av lokalt politidistrikt i Norge.
 
UDI avslo søknaden i vedtak fra september 2019. UDI viste til at det var mye motstrid i klagerens og referansepersonens forklaring om blant annet første møte mellom dem, og hvordan ekteskapet kom i stand.
 

Vurdering og konklusjon

 
UNE var enig i UDIs avslag og vurderingene i vedtaket om at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. I tillegg bemerket UNE at klageren og referansepersonen ikke hadde kommentert de motstridende forklaringene omkring sentrale forhold i etableringen av deres relasjon.
 
Videre var partenes ekteskapsinngåelse en atypisk ekteskapsinngåelse i forhold til tilgjengelig landinformasjon fra Landinfo, ved blant annet at klagerens mor sa at klageren kunne bestemme selv om hun ville gifte seg med referansepersonen. Det var også svært kort bekjentskap mellom klageren og referansepersonen før ekteskapet ble inngått. Partene hadde liten kunnskap om hverandre til tross for at de oppgav å ha daglig kontakt.
 
UNE mente at adgangen til å nekte oppholdstillatelse burde brukes. Selv om ekteskapet anses som et omgåelsesekteskap, kan UNE i visse tilfeller se bort i fra dette og likevel gi oppholdstillatelse. Det er i forarbeidene til bestemmelsen gitt føringer for dette «kan-skjønnet», se Ot.prp. nr.75 (2006-2007) pkt. 9.6.2.5 avsnitt 7. UNE mente at det ut i fra omstendighetene rundt ekteskapsinngåelsen og partenes forklaringer, var sannsynlighetsovervekt for at klagerens hovedsakelige formål med å inngå ekteskapet var migrasjonshensikt, det vil si skaffe seg et oppholdsgrunnlag i Norge. Etter UNEs vurdering var denne hensikten så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse burde benyttes. UNE tok ikke stilling til om det var en realitet i ekteskapet, fordi det ikke var avgjørende for resultatet.
 

Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn i saken slik begrepet skal forstås.      

Var dette sammendraget nyttig?