Sist oppdatert: 26.05.2021 26.05.2021

Sammendrag: Utvisning

Ektefelle Uriktige opplysninger

En kvinne hadde søkt om familieinnvandring med en over 25 år eldre norsk ektefelle. Ekteskapet var et omgåelsesekteskap som ikke var ment å ha en realitet. Utvisningssaken ble behandlet i nemndmøte. Nemnda mente at det ikke var grunnlag for utvisning fordi skyldkravet ikke var oppfylt.

Bakgrunn

En godt voksen marokkansk kvinne giftet seg flere år forut for søknaden om familieinnvandring med en eldre norsk mann. Mannen var over 25 år eldre enn henne. Kvinnen fikk avslag på søknaden om familieinnvandring fordi ekteskapet var et omgåelsesekteskap (et ekteskap der hovedgrunnen til at personen giftet seg er at hun/han vil ha en oppholdstillatelse i Norge). Ekteskapet var heller ikke ment å ha en realitet og det var ikke grunn til at tillatelse ikke skulle nektes.

Vurdering og konklusjon

Klagerens utvisningssak ble behandlet i nemndmøte. UDIs vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud ble endret og klagen tatt til følge. Nemnda viste til brev fra Sivilombudsmannen 31.01.2020 i en annen sak.

Nemndas flertall, ved nemndleder og ett nemndmedlem, mente at det alltid må foretas en konkret og individuell vurdering av om vilkårene for utvisning er oppfylt, det omfatter også klagerens subjektive forutsetninger og skyldkravet, se utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Kravet til individuell vurdering må også gjelde forholdsmessighetsvurderingen og "kan-skjønnet", likevel slik at det ved en fullstendig forholdsmessighetsvurdering vil være mindre å vurdere under "kan-skjønnet".

Flertallet var også enige i at det normalt vil knytte seg usikkerhet til fastsettelse av hva som er søkers subjektive motiv for ekteskapsinngåelsen og at det for andre enn søkeren er vanskelig med sikkerhet å fastslå hva som var hovedmotivet, da dette er et spørsmål om søkerens indre tanker og følelser. Vurderingen vil måtte innebærer et betydelig innslag av skjønn, og "forvaltningen vil regelmessig kunne ta feil om hva som var søkerens egentlige subjektive hovedmotiv", se Sivilombudsmannens uttalelse.
 

Flertallet merket seg at Sivilombudsmannen skiller mellom proformaekteskap og omgåelsesekteskap. Flertallet bemerket at disse begrepene ikke benyttes i lovens ordlyd, og at begrepene neppe kan defineres presist, men at de til en viss grad flyter over i hverandre. Dette gjelder også for hva som regnes som realitet i et ekteskap. Flertallet viste til at motivasjonen for inngåelse av ekteskap vil variere, både ut fra forskjellige kulturer og tradisjoner, og individuelle forhold og forutsetninger fra personer innen samme kultur.

UDI hadde følgende begrunnelse for utvisningen:

"I forbindelse med søknaden unnlot du å opplyse om at hovedhensikten med å gifte deg var å skaffe deg lovlig opphold i Norge. Denne informasjonen ville vært avgjørende for saken om den var kjent. UDI viser til at søknaden ble avslått fordi hovedhensikten med å inngå ekteskap var å etablere et oppholdsgrunnlag i Norge. Du har derfor tilbakeholdt opplysninger av vesentlig betydning. UDI viser til at tilbakeholdelse av opplysninger likestilles med å gi vesentlige uriktige eller åpenbart villedende opplysninger etter loven. I rettspraksis er det slått fast at tilbakeholdelse av slike opplysninger kan oppfylle vilkårene for utvisning."

Flertallet mente at det er problematisk å trekke en slutning fra at søkeren har fått avslag, til at hun "derfor har tilbakeholdt opplysninger av vesentlig betydning". For det første innebærer denne logikken at resultatet av familieinnvandringssøknaden blir avgjørende for vurderingen av klagerens subjektive forhold/motivasjon og om vilkårene for utvisning er oppfylt. Flertallet mente at dette må baseres på en konkret og helhetlig vurdering av sakens opplysninger, det omfatter også klagerens forklaring, og ikke på resultatet/avslaget av søknaden. For det andre vil denne konstruksjonen innebære at klageren, for å unngå utvisning, ville måtte forutse utfallet av søknaden, og opplyse at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen er å få en oppholdstillatelse. Dette ville igjen innebære et mer eller mindre sikkert avslag på søknaden. Flertallet anså det som lite realistisk å forvente at man skulle opplyse i søknaden at man egentlig er ute etter å omgå reglene.

 

Flertallet viste videre til uttalelsen fra Sivilombudsmannen: "Også søkere med noe utradisjonelle ekteskap – som utgjør grensetilfeller i forhold til avveiningen av de objektive momenter– bør kunne søke om familieinnvandring og argumentere for sin sak, uten risiko for en etterfølgende reaksjon i form av utvisning. Noe annet vil etter omstendighetene kunne være rettssikkerhetsmessig betenkelig."

Flertallet kunne ikke se at UDI har foretatt en tilfredsstillende individuell og konkret begrunnelse, basert på en vurdering av klagerens forklaringer og sakens opplysninger for øvrig.

Flertallet mente at klagerens subjektive motiv for å inngå ekteskapet, ut fra hennes forklaringer, ikke er forsøkt klarlagt i nevneverdig grad.

 

Etter flertallets syn var det ikke stilt adekvate oppfølgingsspørsmål til motivasjonen for å inngå ekteskapet, særlig om eventuell mistanke om oppholdshensikt og de konsekvenser det kan få i form av etterfølgende utvisning.

Flertallet bemerket videre at klageren beskriver seg selv som analfabet, og hun snakker bare arabisk. Hennes forståelse av betydningen av å gi opplysninger slik som utlendingsforvaltningen forventer, måtte derfor anses å være begrenset. Tilsvarende gjaldt hennes forståelse av norske rettsreglene og konsekvenser av eventuelt brudd på regelverket, selv om hun formelt er gjort oppmerksom på dette av utlendingsmyndighetene. Dette får betydning både i vurderingen av skyldkravet, se utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a, og i forholdsmessighetsvurderingen, se utlendingsloven § 70.

Videre mente flertallet at det var tvil knyttet til klagerens subjektive motiv for å gifte seg. Hun sa selv at ekteskapet var arrangert, idet det var en venn av ektemannen som foreslo det og at hun sa ja. Det var vanskelig å trekke klare slutninger ut fra hennes forklaring, se avsnittet over.

Flertallet mente etter dette at det ikke var tilstrekkelige holdepunkter for at klageren forsettlig eller grovt uaktsomt har tilbakeholdt opplysninger av vesentlig betydning, se utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. Det var dermed ikke grunnlag for utvisning med fem års innreiseforbud og innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS).
Mindretallet, ett nemndmedlem, mente at klagen ikke bør tas til følge og at utvisning med fem års innreiseforbud er riktig. Vedtaket er i samsvar med etablert praksis. Mindretallet var enig i UDIs begrunnelse.

Relevante lenker for sammendraget

Var dette sammendraget nyttig?