Sammendrag: Familie

Bakgrunn

En mann (klageren) søkte om familieinnvandring  med ektefelle i 2018. Ektefellen (referansepersonen) er norsk statsborger, opprinnelig fra Sri Lanka. Begge har tilknytning til samme hjemsted. Spørreskjema ble utfylt av klageren. Referansepersonen sendte inn en uttalelse om blant annet hvordan de møttes. Begge ble i tillegg intervjuet.

De opplyste blant annet at de møttes første gang under referansepersonens besøk på Sri Lanka i 2016, og igjen under hennes besøk i 2017. Ellers hadde de kontakt på telefon og sosiale medier. De forklarte om møtene deres og hva som ledet frem til at de bestemte seg for å inngå ekteskap. Ekteskapet ble inngått og registrert på Sri Lanka i 2018. De forklarte blant annet at familiene ikke var involvert i beslutningen og ikke var til stede ved ekteskapsinngåelsen. Foreldrene kjente til ekteskapsinngåelsen, men referansepersonens foreldre anerkjente ikke denne. Øvrig familie kjente ikke til ekteskapet. Det ble ikke gjennomført tradisjonell bryllupsfest, men partene og noen venner av klageren feiret ekteskapsinngåelsen på restaurant. 

Vurdering og konklusjon

For å sikre at saken var tilstrekkelig opplyst tilbød UNE partene å gjennomføre muntlige forvaltningssamtaler med UNE. Partene samtykket til dette. De forklarte seg blant annet nærmere om hvordan de ble kjent, omstendighetene som førte til at de inngikk ekteskap. De fikk også mulighet til å forklare uklarheter og uoverensstemmelser i tidligere forklaringer, utdype forklaringene og forklare uoverensstemmelser mellom tidligere forklaringer og ny forklaring. De ble også bedt om å forklare enkelte funn på sosiale medier. Samtalerapport og rapport fra funn i åpne kilder ble oversendt for gjennomgang og kommentarer i etterkant. Det ble sendt inn ytterligere anførsler og opplysninger.

UNE var enig i UDIs vedtak. UNE mente at partene har gitt uklare og ulike opplysninger, og endret forklaring om når de har møttes personlig forut for ekteskapsinngåelsen. De har også hver for seg og innbyrdes gitt sprikende opplysninger på andre punkter. Ekteskapet og ekteskapsinngåelsen fremsto i tillegg som klart atypisk i forhold til ekteskapstradisjoner i hjemlandet. Det var ikke gitt en plausibel forklaring rundt disse omstendighetene.

UNE mente at deres uklare, ulike, endrede og innbyrdes sprikende forklaringer om omstendighetene forut for ekteskapsinngåelsen i betydelig grad svekket troverdighetene av forklaringene. Det ga grunn til å tro at de hadde forklart seg uriktig i saken, eller at de hadde behov for å skjule realitetene rundt ekteskapsinngåelsen fordi tillatelse ellers ikke vil bli gitt.

Klageren hadde isolert sett og på ulike stadier i søknadsprosessen gitt innbyrdes uforenelige og sprikende opplysninger om flere forhold; blant annet om når de hadde truffet hverandre før ekteskapsinngåelsen og kontakten dem imellom, om hvem som tok initiativ til ekteskapsinngåelsen, om og når han hadde møtt referansepersonens barn og om hennes familie var kjent med ekteskapsinngåelsen og når de fikk vite om denne. Han hadde ikke gitt en plausibel forklaring på dette, og UNE mente det handlet om omstendigheter av en slik karakter at det ikke kunne forklares med minnesforskyvning eller forglemmelser.

UNE mente på denne bakgrunn at det var sannsynlig at klageren hadde gitt uriktige eller tilbakeholdt opplysninger om omstendighetene rundt ekteskapsinngåelsen. At det også på andre punkter var gitt sprikende forklaringer, og tatt i betraktning øvrig omstendigheter i saken, tilsa samlet sett at det reelle formålet med ekteskapsinngåelsen for klagerens del var å etablere et grunnlag for opphold i Norge.

UNE mente at klageren mest sannsynlig ikke ville inngått ekteskapet uten at det var utsikter til oppholdstillatelse i Norge. De samme momenter som med tyngde talte for at dette var et omgåelsesekteskap, talte også for at ekteskapet ikke var ment å ha noen realitet for klageren.

UNE tok ikke endelig stilling til hva som var formålet med ekteskapet for referansepersonen og om ekteskapet fra hennes side var ment å ha realitet, fordi dette ikke hadde avgjørende betydning for resultatet. Det ble likevel vist til at også hun hadde gitt innbyrdes ulike forklaringer og endret sin tidligere forklaring om kontakten mellom dem før ekteskapsinngåelsen. I tillegg ble det pekt på at opplysninger som var gitt om hennes tidligere ekteskap og realiteten av dette, ikke samsvarte med opplysninger hun i sin tid ga i familieinnvandringssak til tidligere ektefelle, noe som kunne gi grunn til å stille spørsmål om hun hadde «[…] en tidligere ekteskapelig historie som kan gi grunnlag for mistanke om proforma eller tilsvarende», se Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 187.

UNE mente etter en konkret og helhetlig vurdering av saken at det var sannsynlighetsovervekt for at det hovedsakelige formålet med ekteskapsinngåelsen for klagerens del var å få opphold i Norge, se utlendingsloven § 40 fjerde ledd. UNE benyttet adgangen til å avslå søknaden og viste blant annet til at oppholdsformålet fremsto som fremtredende, og at de omstendighetene i saken som talte for at ekteskapet var et omgåelsesekteskap også talte for at ekteskapet ikke var ment å ha realitet. Det forelå ikke andre omstendigheter som tilsa at tillatelse ikke burde nektes. Vedtaket ble ikke ansett å være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8 (retten til respekt for familieliv).

Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn som tilsa at tillatelse likevel burde gis, se utlendingsloven § 49.