Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren kom til Norge i 2003 og søkte asyl. Han fikk endelig avslag fra UNE i 2005. I 2008 ble saken hans behandlet i nemndmøte, på grunn av sikkerhetssituasjonen på hans oppgitte hjemsted i Afghanistan. Det forelå da informasjon om at klageren hadde søkt asyl i et annet europeisk land (land A) under to ulike identiteter, en afghansk og en iransk, og også hadde søkt asyl i et tredje europeisk land (land B) under en tredje identitet. Det ble foretatt en språktest av klageren. Nemnda la til grunn at klageren var fra et utrygt sted i Afghanistan, og ikke hadde tilknytning til noen stabile områder.  Nemnda mente det forelå sterke menneskelig hensyn i saken, siden det var utilrådelig å henvise han til å ta opphold på et sted han ikke hadde tilknytning til, slik praksis var på dette tidspunktet. Klageren fikk derfor innvilget midlertidig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, men denne ble begrenset fordi det var tvil om klagerens riktige identitet.

 

Tillatelsen ble fornyet av UDI flere ganger. Klageren la etter hvert frem flere dokumenter, samt en forklaring på hvilke navn han hadde benyttet og hvorfor. Blant annet fortalte han at han hadde bodd en periode i Iran, hvor han hadde forsøkt endre navn uten å få lov av iranske myndigheter. Han hadde dermed hatt to navn, ett han identifiserte seg med og brukte selv, og ett som dokumentene i Iran ble utstedt på. Det var disse to navnene han hadde benyttet i henholdsvis Norge og land B, mens han i land A hadde oppgitt et navn han hadde fått av smuglerne under reisen. Han la etter hvert frem afghanske pass under samme identitet som han oppga ved ankomst i Norge.

 

UDI mente imidlertid ikke at det var grunnlag for å oppheve begrensningene i klagerens tillatelse. UDIs vurdering ble påklaget, og saken ble videresendt til UNE. UNE kalte klageren inn til en saksforberedende samtale.

 

UNEs vurdering og konklusjon

UNEs oppfatning var at klageren under oppholdet som flyktning i Iran fra begynnelsen av 80-tallet hadde vært registrert under ett navn, mens dette navnet aldri hadde vært registrert i Afghanistan. UNE påpekte blant annet at det hadde vært skiftende regimer i Afghanistan under perioden klageren var i Iran. Afghanske myndigheter kjente ham kun under hans nye navn, og klageren hadde fått utstedt flere pass under dette navnet. Dette navnet hadde han også levd med over lang tid.

 

UNE mente også at klageren gjennom sin forklaring hadde bidratt til å oppklare sin identitet slik at det ikke lenger var tvil om hvem han var og hva som var hans bakgrunn og historikk. Det hadde heller aldri har vært tvil om hvor klageren opprinnelig var fra, og hvilken etnisitet han tilhørte. Det var forskjell på hva klageren hadde oppgitt som sin fars navn, og navnet som stod på det som ble oppgitt å være farens tazkera. UNE mente imidlertid at klagerens forklaring om årsaken til dette var troverdig. UNE mente også at han forklarte seg troverdig om navnet han oppga i land A.

 

Basert på en helhetsvurdering mente UNE at klageren nå hadde gjort alt som var mulig for å oppklare og sannsynliggjøre sin identitet, og at dette var tilstrekkelig til å konkludere med at identiteten er sannsynliggjort. UNE påpekte også at selv om klageren hadde gitt sannferdige opplysninger om identitet og bakgrunn da han kom til Norge, ville ikke dette ført til et negativt resultat da UNE behandlet saken hans i 2008 og ga han oppholdstillatelse. Det utslagsgivende da var at han var fra et utrygt sted og ikke hadde tilknytning til et sikkerhetsmessig stabilt område i Afghanistan.

 

Begrensningene i tillatelsen ble derfor opphevet, og klageren fikk fornyet oppholdstillatelsen for fem år.