Sammendrag: Arbeid

Bakgrunn

Klageren søkte om midlertidig oppholdstillatelse for å utføre sesongarbeid som servitør ved en restaurant. Vedlagt søknaden var blant annet arbeidstilbud, leiekontrakt, kopi av klagerens pass og uttalelser fra daglig leder ved restauranten. UDI avslo søknaden fordi det ikke var sannsynliggjort at arbeidet som servitør var sesongbetont eller skulle utføres i forbindelse med ferieavvikling.

 

Klageren klaget på vedtaket og argumenterte blant annet for at restaurantbransjen er sesongarbeid, med særlig pågang i visse perioder. På grunn av saksbehandlingstiden søkte hun nå om oppholdstillatelse for en ny periode, og la ved et nytt arbeidstilbud. Senere sendte hennes advokat inn en uttalelse fra restaurantens regnskapsfører. Advokaten påpekte også at det på grunn av Covid 19-pandemien var vanskelig å finne kvalifiserte servitører, siden mange som tidligere hadde arbeidet i bransjen hadde byttet jobb som følge av nedstengningene.

 

UDI endret ikke sin vurdering. I klageoversendelsen til UNE skrev UDI blant annet at de mente det var dokumentert at restauranten hadde en økt omsetning i periodene november-desember og juni-august, og derfor hadde sesongtopper. Samtidig tydet arbeidstilbudene, som samlet sett strakk seg over ett år, på at behovet for arbeidskraft var kontinuerlig. Vanskene med å finne kvalifisert personale tilsa også at behovet for arbeidskraft var vedvarende, ikke kun tilknyttet sesongtopper.

 

UNEs vurdering og konklusjon

UNE viste til at en arbeidstaker som skal arbeide innen sesongbasert virksomhet på visse vilkår kan få oppholdstillatelse i inntil seks måneder. Dette følger av utlendingsloven § 23 og utlendingsforskriften § 6-3 første ledd. Sesongbasert virksomhet er virksomhet som bare kan drives en begrenset del av året. Arbeid innen restaurantbransjen vil kun være sesongbasert dersom arbeidet foregår i et tidsrom da det er høysesong for denne næringen. For hotell- og restaurantnæringen anses høysesongen å ligge innenfor tidsrommet mai til september.

 

UNE mente at vilkåret om sesongbasert virksomhet ikke var oppfylt. UNE viste til UDIs vurdering i klageoversendelsen, og var enig i at det her dreide seg om et vedvarende behov for arbeidskraft.

 

Klageren ble heller ikke gitt tillatelse på humanitært grunnlag, se utlendingsloven § 38. Klageren var ikke vernet mot retur etter lovens § 73.