Sammendrag: Reisedokumenter
Klageren fikk avslag på sin søknad om fornyet reisebevis for flyktning. Han hadde mistet reisebeviset sitt to ganger uten å melde det tapt uten opphold, og han hadde heller ingen troverdig forklaring om hvordan det hadde skjedd.
Bakgrunn
Klageren fikk oppholdstillatelse som flyktning i 2016. Han fikk samtidig et reisebevis for flyktning som ble fornyet i 2019. I forbindelse med søknad om fornyet oppholdstillatelse i 2021, opplyste han at gresk politi hadde tatt identitetsdokumentene hans under en reise dit, og sendt ham til Tyrkia mot hans vilje. Samtidig var det registrert i politiets registre at en annen person hadde vært i besittelse av reisedokumentet i 2018. Han hadde fått dette reisebeviset tilbake av politiet.
Klageren søkte om nytt reisebevis i 2022. UDI avslo søknaden. UDI viste blant annet til at det hadde gått svært lang tid fra han oppdaget at han hadde mistet reisedokumentet, og til han hadde meldt det tapt. Forklaringen var heller ikke troverdig.
Vedtaket ble påklaget til UNE. Klageren fastholdt blant annet at reisedokumentet hadde blitt tatt fra ham i Hellas. Han viste også til at han hadde vært «papirløs» i lengre tid, og til at han ikke hadde tilgang til bank. Han hadde derfor et stort behov for et slikt identitetsdokument som et reisebevis er.
UNEs vurdering
UNE viste til at flyktninger har rett til reisebevis dersom ikke særlige grunner taler mot det, jf. utlendingsloven § 64 første ledd. Utlendingsmyndighetene skal nekte fornyelse dersom reisebeviset ville ha blitt inndratt etter reglene i utlendingsforskriften § 12-4. Hvis reisebeviset er tapt (mistet eller stjålet), kan myndighetene nekte å utstede et nytt dersom innehaveren ikke kan gi en troverdig forklaring på hvordan det skjedde. Se utlendingsforskriften § 12-3.
UNE viste videre til at innehaveren av et reisebevis må melde fra til politiet eller nærmeste norske utenriksstasjon dersom han mister det. Dette må han gjøre uten opphold, det vil si så fort som mulig. Han må samtidig gi en detaljert forklaring om når, hvor og hvordan reisebeviset gikk tapt. Se utlendingsforskriften § 12-13 annet ledd.
Etter en konkret vurdering kom UNE til at klageren ikke hadde gitt en troverdig forklaring om hvordan reisebeviset hadde gått tapt. UNE festet blant annet ikke lit til at han hadde reist rundt i Europa og inn i Schengen-området uten reisedokumenter under pandemien, da det var streng grensekontroll. Det var heller ikke troverdig at greske myndigheter hadde tatt fra ham reisebeviset og sendt ham til Tyrkia mot hans vilje. Det forelå ingen dokumentasjon på at han hadde kontaktet norske myndigheter i den forbindelse.
Klageren hadde dessuten ikke gitt en troverdig forklaring på hvorfor det hadde gått så lang tid fra reisebeviset gikk tapt og til han meldte fra til politiet. Han hadde uansett ikke overholdt plikten til å melde fra så snart som mulig. Dette hadde skjedd to ganger. Da han fikk reisebevis første gang, hadde han fått tydelig informasjon om at han umiddelbart måtte melde fra dersom han mistet det.
UNE anerkjente at det var viktig for klageren å ha et reisedokument både for å kunne reise og for å kunne legitimere seg. Men hensynet til hans behov for reisebevis veide ikke tyngre enn de forhold som talte for å nekte ham det.
Konklusjon
Etter en helhetsvurdering konkluderte UNE med at klageren burde nektes nytt reisebevis i medhold av utlendingsforskriften § 12-3 annet punktum, jf. § 12-13 annet ledd.