Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å søke faglært arbeid fordi hun ikke oppfylte underholdskravet. Hun fikk heller ikke oppholdstillatelse på bakgrunn av anførsler om mishandling.

Klageren oppga å være statsløs palestiner ved ankomst til Norge. Hun ble senere verifisert som jordansk statsborger og hennes norske statsborgerskap ble tilbakekalt. Hun fikk ny oppholdstillatelse i Norge på grunn av barnas helsesituasjon.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med samboer i Norge fordi samboeren ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt.

Barnet fikk ikke familieinnvandring med fostermor i Norge fordi hun ikke har vært et etablert medlem av fostermorens husstand.

Klageren var i livets siste fase og fikk oppholdstillatelse for å være sammen med familien og få en verdig livsutfoldelse den siste tiden.

UNE tilbakekalte klagerens tillatelse fordi han hadde hatt oppholdstillatelse i familiegjenforening med sin mor, som hadde fått tilbakekalt sin tillatelse. Siden moren ikke lenger hadde grunnlag for opphold, mistet også klageren sitt grunnlag for opphold i Norge.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med faren i Norge fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. Det var ikke unntak fra underholdskravet fordi søknaden ikke var fremmet innen ettårsfristen. Det var uansett innenfor klagerens kontroll å skaffe nødvendig dokumentasjon til søknaden. Klageren hadde egnet omsorgsperson i oppholdslandet.

Klageren søkte oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag fordi hun mente hun hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet med sin tidligere ektefelle. UNE la klagerens forklaring til grunn, men mente hun ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet ut fra hvordan dette begrepet skal forstås etter utlendingsloven.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.