Søk i praksisbasen

Klageren oppga å være statsløs palestiner ved ankomst til Norge. Hun ble senere verifisert som jordansk statsborger og hennes norske statsborgerskap ble tilbakekalt. Hun fikk ny oppholdstillatelse i Norge på grunn av barnas helsesituasjon.

Klagerne fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag fordi barna i familien hadde vært lenge i Norge. Tillatelsen ble begrenset fordi klagerne ikke hadde dokumentert sin identitet.

Klageren var i livets siste fase og fikk oppholdstillatelse for å være sammen med familien og få en verdig livsutfoldelse den siste tiden.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å søke faglært arbeid fordi hun ikke oppfylte underholdskravet. Hun fikk heller ikke oppholdstillatelse på bakgrunn av anførsler om mishandling.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse med sin voksne sønn i Norge fordi hun ikke var uten slektninger i nedstigende linje i hjemlandet. UNE mente at det ikke var grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring.

Klageren søkte oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag fordi hun mente hun hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet med sin tidligere ektefelle. UNE la klagerens forklaring til grunn, men mente hun ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet ut fra hvordan dette begrepet skal forstås etter utlendingsloven.