Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke fornyet sin oppholdstillatelse i Norge fordi det var klar sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet var inngått i hovedsak for å gi klageren et oppholdsgrunnlag i Norge (omgåelsesekteskap). Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse ble benyttet ("kan-skjønnet").

Klageren og to barn fikk ikke fornyet midlertidig oppholdstillatelse i Norge fordi ektefellen ikke har gyldig oppholdstillatelse i Norge. Familien har bodd i Norge i mange år med tillatelser som ikke gir grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Det er mange som bor i Norge med tillatelser som har en klar forutsetning om at personen skal returnere når tillatelsen utløper. Hensynet til likebehandling og kontrollert innvandring må derfor få avgjørende vekt i vurderingen av utlendingsloven § 38.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefelle i Norge, fordi referansepersonen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen mottok uførepensjon, men inntekten tilsvarte ikke "full minste årlige ytelse" etter folketrygdloven.

Mor og barn fikk ikke familieinnvandring med ektefelle/far i Norge fordi han fikk avslag på søknad om arbeidstillatelse. Barnas tilknytning til Norge gjennom botid på 4 år og 4 måneder og skolegang fikk ikke avgjørende vekt i vurderingen etter utlendingsloven § 38. Familiens tidligere tillatelser ga ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse og de kunne ikke hatt en forventning om å fortsette å bo i Norge.

Klagerne fikk ikke familieinnvandring med ektefelle/mor i Norge fordi hun ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Det ble ikke gjort unntak fra kravet til forsørgelse (underhold). Barnet hadde omsorgsperson i hjemlandet og det var derfor ikke unntak for kravet til fremtidig inntekt, se instruks GI-08/2011.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med faren i Norge fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. Det var ikke unntak fra underholdskravet fordi søknaden ikke var fremmet innen ettårsfristen. Det var uansett innenfor klagerens kontroll å skaffe nødvendig dokumentasjon til søknaden. Klageren hadde egnet omsorgsperson i oppholdslandet.

Klagerne fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag fordi barna i familien hadde vært lenge i Norge. Tillatelsen ble begrenset fordi klagerne ikke hadde dokumentert sin identitet.

Klageren fikk ikke visum for å besøke sin ektefelle i Norge fordi velferdsgrunnene i saken ikke var tilstrekkelig tungtveiende til å veie opp for hennes svake returforutsetninger.

Klageren var i livets siste fase og fikk oppholdstillatelse for å være sammen med familien og få en verdig livsutfoldelse den siste tiden.

Klageren fikk fortsatt ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. UNE mente hun hadde et trygt mannlig nettverk på hjemstedet. Det at hun hadde barn i Norge ga ikke grunnlag for opphold på humanitært grunnlag. UNE oppfordret klageren til å søke om familieinnvandring.