Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke nytt utlendingspass fordi det ikke var sannsynliggjort at hans forrige utlendingspass ble brukt til å søke om pass i hjemlandet.

Klageren ba UNE endre sitt tidligere vedtak fordi hun hadde forlatt islam og blitt del av en kristen menighet. UNE mente det ikke var troverdig at klageren hadde konvertert.

Klageren hadde ikke tillatelse etter søknad om beskyttelse, og forholdene til hjemlandets myndigheter tilsa heller ikke at utlendingspass skulle gis. Søknaden om utlendingspass ble derfor vurdert etter utlendingsforskriften § 12-5 tredje ledd. UNE mente at det ikke var dokumentert at klageren ikke kunne få hjemlandets pass, og at vilkårene derfor ikke var oppfylt. Det forelå heller ikke særlige grunner som tilsa at klageren kunne få utlendingspass etter utlendingsforskriften § 125 fjerde ledd.

Klageren hadde ikke sannsynliggjort sin identitet og ble nektet reisebevis.

UNE la til grunn at klagerens hovedhensikt med å inngå relasjonen til referansepersonen var å få oppholdsrett etter EØS-reglene. UNE vektla blant annet klagerens manglende kunnskap om referansen.

Klageren ba UNE om å omgjøre sitt avslag fordi han hadde vært involvert i en blodhevnskonflikt, og fordi han var mindreårig uten forsvarlig omsorg i hjemlandet. UNE avslo

Klageren fikk oppholdstillatelse som flyktning i Norge. Nemnda trodde på at han hadde forlatt islam og dermed risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi det var sannsynlig at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å få oppholdstillatelse i Norge (omgåelsesekteskap).

Klageren ba UNE omgjøre avslaget på asylsøknaden. Hun kom med nye opplysninger om at hun hadde opplevd seksuelle overgrep. UNE trodde på deler av forklaringen, men mente det ikke var risiko for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Klagerens permanente oppholdstillatelse og flyktningstatus ble tilbakekalt fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om sitt asylgrunnlag og mannlige nettverk.