Søk i praksisbasen

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort etter EØS-regelverket fordi det var gått flere år siden referansepersonen hadde returnert fra et annet EØS land til Norge. Klagerens søknad om oppholdskort kunne derfor ikke anses som en naturlig forlengelse av referansens retur til Norge.

Klageren fikk ikke oppholdsrett etter EØS regelverket fordi det ikke var dokumentert at sønnen som utøver EØS rettigheter i Norge hadde forsørget henne i hjemlandet.

UNE tilbakekalte klagerens EØS-oppholdskort fordi klageren ikke hadde hatt oppholdsrett i Norge på flere år. Han ble også bortvist fra Norge.

UNE la til grunn at klagerens hovedhensikt med å inngå relasjonen til referansepersonen var å få oppholdsrett etter EØS-reglene. UNE vektla blant annet klagerens manglende kunnskap om referansen.

Avslag på søknad om varig oppholdsrett fordi klageren ikke hadde dokumentert å ha hatt et lovlig sammenhengende opphold som EØS-borger i Norge i fem år. Det var ikke tilstrekkelig at klageren hadde vært i et arbeidsforhold, ettersom hun i en perioden på halvannet år i løpet av de siste fem årene ikke faktisk hadde jobbet eller hatt inntekt.

Klageren fikk ikke varig oppholdsrett fordi hun hadde hatt et lengre opphold i utlandet og dermed ikke hadde vært sammenhengende i Norge de siste fem årene.

Klageren søkte om varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Han fikk avslag fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år. I tillegg manglet klageren sykeforsikring.

En kvinne fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger. UNE mente det ikke var dokumentert at hun var forsørget av referansepersonen i hjemlandet.

Referansen (EØS-borgeren) hadde ikke hatt opphold i fem sammenhengende år som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fordi hun hadde mottatt kontantstøtte og dagpenger etter frivillig oppsigelse. Klageren oppfylte derfor ikke vilkårene for varig oppholdsrett.

Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger som skulle reise som turist til Norge. UNE mente i motsetning til UDI at det var sannsynliggjort at EU/EØS-borgeren skulle reise som turist til Norge.