Søk i praksisbasen

Det prinsipielle spørsmålet var hvilket skjæringstidspunkt som skulle legges til grunn for beregningen av oppholdstid i Norge sett opp mot hvilket vern EØS-borgere har mot utvisning, jf. utlendingsloven § 122.

UNE tilbakekalte klagerens EØS-oppholdskort fordi klageren ikke hadde hatt oppholdsrett i Norge på flere år. Han ble også bortvist fra Norge.

Klagerens søknad om varig oppholdsbevis som EØS borger ble avslått fordi klageren ikke hadde hatt sammenhengende lovlig opphold I Norge de siste fem årene.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdsrett som familiemedlem til EØS-borger fordi hans ektefelle ikke ble ansett å ha utøvd EØS-rettigheter i Sverige. Det var ikke dokumentert at ektefellen hadde utøvd oppholdsrett i Sverige som arbeidstaker i tre sammenhengende måneder forut for returen til Norge.

Klageren ble utvist med varig innreiseforbud. Klageren var straffedømt flere ganger, og UNE mente at hensynet til offentlig orden tilsa at han skulle utvises. UNE mente også at han utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Klageren søkte om varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Han fikk avslag fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år. I tillegg manglet klageren sykeforsikring.

Klageren hadde ikke oppholdt seg i Norge med oppholdsrett som EØS-borger de siste tre årene. UNE avslo derfor klagen på vedtak om norsk statsborgerskap.

Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger, fordi UNE mente hovedhensikten hans med å inngå ekteskapet var å få oppholdskort.

Utvist EØS-borger fikk avslag på søknad om opphevelse av innreiseforbudet og på søknad om kortvarige besøk. UNE mente at hensynet til offentlig orden og at klageren utgjør en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn tilsa at innreiseforbudet ikke ble opphevet. Vedtaket ble ikke ansett som uforholdsmessig overfor klageren eller hans familie. Klageren hadde ikke lenger foreldreansvar overfor barna, ikke samvær med dem eller rett til å vite hvor de oppholder seg.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.