Søk i praksisbasen

Klageren ble varig utvist på bakgrunn av ilagt straff for familievold og mishandling i nære relasjoner. UNE mente at klageren utgjør en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Klageren ble bortvist fra Norge fordi han oppholdt seg her uten tilstrekkelige midler.

UNE tilbakekalte klagerens EØS-oppholdskort fordi klageren ikke hadde hatt oppholdsrett i Norge på flere år. Han ble også bortvist fra Norge.

Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger som skulle reise som turist til Norge. UNE mente i motsetning til UDI at det var sannsynliggjort at EU/EØS-borgeren skulle reise som turist til Norge.

Referansen (EØS-borgeren) hadde ikke hatt opphold i fem sammenhengende år som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fordi hun hadde mottatt kontantstøtte og dagpenger etter frivillig oppsigelse. Klageren oppfylte derfor ikke vilkårene for varig oppholdsrett.

En mann ble utvist med fem års innreiseforbud på grunn av flere straffbare forhold. UNE mente at "offentlig orden" tilsa utvisning, og at klageren representerte en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Klageren kom til Norge da han var tenåring og under 15 år gammel, men UNE mente likevel at det ikke var uforholdsmessig å utvise ham.

Klageren fikk ikke varig oppholdsrett fordi hun hadde hatt et lengre opphold i utlandet og dermed ikke hadde vært sammenhengende i Norge de siste fem årene.

En kvinne fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger. UNE mente det ikke var dokumentert at hun var forsørget av referansepersonen i hjemlandet.

Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi slektskapet mellom klageren og referansepersonen ikke var dokumentert. Det var heller ikke dokumentert at klageren hadde blitt forsørget av referansepersonen i hjemlandet, og at klageren hadde et reelt forsørgerbehov fremover i tid.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.