Søk i praksisbasen

Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud. Klageren var straffet for grov narkotikakriminalitet og var også straffet tidligere. UNE mente at hensynet til offentlig orden tilsa at han skulle utvises, og at han utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Vedtaket ble ikke ansett uforholdsmessig. Klageren har norske barn som han har felles foreldreansvar for og samvær med.

Utvist EØS-borger fikk avslag på søknad om opphevelse av innreiseforbudet og på søknad om kortvarige besøk. UNE mente at hensynet til offentlig orden og at klageren utgjør en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn tilsa at innreiseforbudet ikke ble opphevet. Vedtaket ble ikke ansett som uforholdsmessig overfor klageren eller hans familie. Klageren hadde ikke lenger foreldreansvar overfor barna, ikke samvær med dem eller rett til å vite hvor de oppholder seg.

Temaet som ble belyst var anvendelse av Dublin II–forordningen overfor enslige mindreårige asylsøkere.

Klageren fikk fortsatt ikke oppholdstillatelse i Norge. UNE mente han ikke hadde et beskyttelsesbehov og ikke risikerte alvorlige reaksjoner ved retur til hjemlandet. Han hadde barn i Norge, men UNE mente det ikke forelå sterke menneskelige hensyn som kunne begrunne opphold på humanitært grunnlag.

Klagerens søknad om beskyttelse ble ikke realitetsbehandlet i Norge. UNE mente at Sverige var ansvarlig for å vurdere søknaden hans, siden han først hadde søkt om og fått behandlet sin søknad om beskyttelse der. Det var ingen tilknytning til Norge eller særlige grunner i saken som tilsa at Norge likevel var ansvarlig. UNE viste til Dublin III-forordningen.

Klageren ba UNE vurdere beskyttelsessaken hans på nytt fordi han var etnisk oromo. UNE mente fortsatt at hans etnisitet og politiske aktivitet, sammenholdt med aktuell landinformasjon, innebar at han ikke hadde et beskyttelsesbehov. Klagerens barn hadde nå fått permanent oppholdstillatelse, men UNE viste til at klageren var utvist og kunne derfor ikke vurdere opphold på humanitært grunnlag. UNE oppfordret klageren til å sende inn en omgjøringsanmodning i utvisningssaken.

Klagerens flyktningstatus og hans tidligere midlertidige og permanente oppholdstillatelser ble tilbakekalt fordi hans mor hadde gitt uriktige opplysninger. Klageren måtte likevel ikke forlate Norge fordi UDI hadde gitt en ny oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, med begrensninger. UNE opphevet ikke disse begrensningene.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.