I de fleste beskyttelsesakene som vi behandler forteller iranere at de har vært politisk aktive for kurdiske partier eller at de har konvertert til kristendom.
En del saker avslår vi på grunn av troverdighet, det vil si at vi ikke tror på søkerens forklaring om hva han eller hun har opplevd i Iran. I andre saker mener vi at det er trygt for søkeren å reise tilbake til Iran.
Mange av de som søker beskyttelse i Norge har vært politisk aktive i Iran. De fleste av dem er kurdere. Flertallet har drevet aktivitet for kurdiske partier i Iran, for eksempel ved å dele ut løpesedler, delta i demonstrasjoner eller at de har en blogg. Andre har drevet politisk eller militær aktivitet for iranske, kurdiske partier i Irak. Noen forklarer også at de har flyktet på grunn av familiemedlemmers politiske aktivitet. I de fleste sakene er den politiske aktiviteten så liten at iranske myndigheter ikke har stor interesse av personen.
En annen stor gruppe av de som søker beskyttelse forklarer at de har konvertert til kristendom. Noen sier de har konvertert i Iran, mens andre konverterer etter at de har kommet til Norge. En del av dem som har konvertert i Iran har vært med i en hjemmekirke. Det kalles en hjemmekirke når en privatperson eller pastor inviterer andre hjem til seg for å delta i kristne aktiviteter. Hjemmekirker er ikke godkjent av iranske myndigheter. Ledere og medlemmer av hjemmekirker er blant de som kan være spesielt utsatte for reaksjoner. De fleste som blir pågrepet risikerer kortvarige arrestasjoner, men det er ikke nok til å få beskyttelse i Norge. Noen få får beskyttelse fordi de har hatt en kristen aktivitet som iranske myndigheter kan slå hardt ned på.
I Norge blir mange aktive i kirkesamfunn. Noen driver også med misjonering. De fleste er så lite aktive og synlige at de ikke risikerer reaksjoner fra iranske myndigheter når de reiser tilbake til Iran.
En del iranere driver med politisk aktivitet i Norge, det vi ofte kaller sur place-aktivitet. Det dreier seg om demonstrasjoner og aktivitet på internett. Mange blir mer aktive etter at de kommer til Norge.
Noen kvinner forklarer at de flykter fra tvangsekteskap eller at de har giftet seg mot familiens vilje. Det er mest vanlig blant kurdere og på landsbygda. Enkelte kvinner opplyser at de ikke vil overholde hijabpåbudet ved retur til Iran. Både kvinner og menn forklarer at de har markert seg i Norge i demonstrasjoner og annen protestvirksomhet knyttet til “Kvinner, liv og frihet”-bevegelsen. Det er også en del iranere som søker beskyttelse fordi de er homofile.
Vi er som regel enig i UDIs vedtak. Siden 2017 har vi omgjort UDIs vedtak i cirka hver femte sak. I de sakene vi gir beskyttelse er det ofte på grunn av politisk eller religiøs aktivitet i Norge. Noen får tillatelse på humanitært grunnlag. Da er det som regel på grunn av barns tilknytning til Norge.
I tillegg til det søkerne forklarer, vurderer vi alltid om det er så farlig på stedet de kommer fra at de trenger beskyttelse. Dette kaller vi vurderingen av sikkerhetssituasjonen. Både internasjonal rettspraksis og avgjørelser fra flere stornemnder i UNE, viser at terskelen for å gi en tillatelse på grunn av sikkerhetssituasjonen i et land er høy.
For å gi en tillatelse må det generelle voldsnivået være slik at enhver person utsettes for en reell fare bare ved å være til stede i området. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har flere ganger uttrykt at dette bare vil være aktuelt i ekstreme tilfeller av voldelige og urolige situasjoner.
Iran var fra høsten 2022 og inn i 2023 preget av omfattende demonstrasjoner. Utgangspunktet for protestene var at den 22 år gamle kurdiske kvinnen Mahsa Amini i september ble arrestert fordi moralpolitiet mente hun bar sin hijab feil. Hun skal ha blitt slått i hodet av moralpolitiet og døde i deres varetekt. Demonstrasjonene som fulgte fokuserte på hijabpåbudet og undertrykking av kvinner generelt sett, men vokste etterhvert til et bredere krav om regimeendring i Iran. En rekke personer ble dømt i forbindelse med demonstrasjonene. Situasjonen i landet var en tid spent, men avtok da demonstrasjonene ebbet ut i 2023.
Vi følger situasjonen i Iran til enhver tid tett opp, blant annet gjennom kontakt med den norske ambassaden i Teheran. Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) følger også situasjonen i Iran og har fortløpende oppdatert UNE om denne. Vi følger også nøye med på rapporteringer fra blant annet ulike menneskerettighetsorganisasjoner og presseorgan.
UNE mener at den generelle sikkerhetssituasjonen ikke er til hinder for retur til Iran. Vi gjør konkrete og individuelle vurderinger av den enkeltes beskyttelsesbehov.
Alle som søker beskyttelse i Norge, har plikt til å medvirke til å avklare sin egen identitet. Søkere som har pass, må levere inn dette. Også andre dokumenter kan fungere som bevis for identitet. De som ikke har id-dokumenter, har plikt til å gjøre sitt beste for å skaffe det.
Dersom vi gir en tillatelse, vil vi konkludere med at søkerens identitet enten er sannsynliggjort eller ikke sannsynliggjort:
Sannsynliggjort identitet: Vi mener det er sannsynlig at søkeren er den hen sier hen er. Dokumenter og søkerens forklaring kan bidra til å sannsynliggjøre identiteten. Hovedregelen er at identiteten til en søker må være sannsynliggjort for at oppholdstillatelse kan gis.
Ikke sannsynliggjort: Vi mener det ikke er sannsynlig at søkeren er den hen sier hen er. Det skjer når søkeren ikke har medvirket til å avklare hvem hen er og hvor hen kommer fra, for eksempel ved å gi uriktige opplysninger. Hvorfor vi mener at identiteten ikke er sannsynliggjort, skal alltid stå i vedtaket.
Når vi opprettholder UDIs avslag, blir det vanligvis ikke konkludert med om søkerens identitet er sannsynliggjort eller ikke.
Identitetsdokumenter fra Iran er normalt pålitelige fordi Iran har et fungerende folkeregister. Fremlagte dokumenter kan sannsynliggjøre en persons identitet.
Alle iranere i Iran har id-dokumenter. De har fødselsbok (shenasnameh) og nasjonalt id-kort (kart-e melli). Iranere som er født og oppvokst utenfor Iran kan være uten iranske id-dokumenter, men vi mener at de i de fleste tilfellene kan få det av myndighetene.
Svært få iranere legger frem pass. Vi mener at de kan få pass av iranske myndigheter hvis de kan dokumentere at de er iranere.
Saker fra Iran er som regel svært sammensatte, og mange forklarer at de har flere grunner til å søke beskyttelse. Mange av dem som har fått endelig avslag, reiser ikke tilbake til Iran. De ber ofte om å få vurdert saken sin om igjen. Noen gifter seg og får barn, noen får helseproblemer, mens andre driver politisk eller religiøs aktivitet som de ønsker at vi skal vurdere.
Vi bruker mange ulike kilder. Mye av informasjonen vi bruker er samlet inn av Landinfo, som lager rapporter om temaer som er viktige for UDI og UNE. I tillegg er anbefalingene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR, ekstern lenke) viktige. Vi leser også rapporter og meldinger fra blant annet Amnesty International (ekstern lenke), FNs spesialrapportør for Iran, Christian Solidarity Worldwide (ekstern lenke) og UK Home Office (ekstern lenke). Vi følger også med på hva media og andre organisasjoner rapporterer.
Statistikk for UNE
Tallene inkluderer klagesaker og anmodninger om omgjøring av UNEs vedtak i asylsaker.
Nemndmøter i UNE kan være både med og uten personlig fremmøte.
Endrede vedtak betyr at UNE har tatt klagesaken eller omgjøringsanmodningen til følge eller delvis til følge.