Av Ketil Larsen, assisterende direktør i Utlendingsnemnda
UNE gjør sitt beste for at saksbehandlingen skal være korrekt og rettssikker.
I BT 1. september gir Mari Seilskjær fra NOAS et skjevt bilde av Utlendingsnemndas UNEs saksbehandling. Hun hevder UNE skaper problemer for barnefamilier ved svært strenge tolkninger og feil, at UNE setter opp terskler og vilkår som ikke har grunnlag i regelverket, og at en ansatt nemndleder finner på et utgangspunkt for vurderingen av om barns tilknytning.
Først litt om bakgrunnen for de sakene Seilskjær og NOAS er opptatt av. Når asylsøkere ikke har rett til beskyttelse (asyl), og heller ikke får oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, plikter de å forlate Norge. Om barnefamilier likevel blir værende, oppstår etter hvert spørsmålet om de bør få oppholdstillatelse på grunn av barnas tilknytning til Norge. I desember i fjor ble utlendingsforskriften endret med nye føringer for hvordan utlendingsforvaltningen skal vurdere saker som gjelder barns tilknytning.
De 30 familiene som nå kan få sine saker behandlet på nytt, har det til felles at de ble sendt ut av Norge uten at de hadde fått sine saker vurdert etter de nye reglene. Utsendelsene var imidlertid korrekte etter tidligere gyldige og gjeldende vedtak. Spørsmålet var om politiets utsendelser skjedde i samsvar med prioriteringer regjeringen hadde avtalt med KrF og Venstre. Løsningen ble en ny regel fra juni i år om at familiene kan be om fornyet behandling fra sine hjemland.
Seilskjær skriver at det er «hårreisende og dårlig juss» når en ansatt nemndleder i UNE begrunner en dissens ved å vise til at vurderingen skal ta utgangspunkt i «gjeldende praksis». Vi kan da opplyse at regjeringen i forskriften, som gir de uttransporterte barna rett til en ny vurdering, har presisert at den fornyete vurderingen skal være individuell og følge nettopp «gjeldende praksis» (det vil si slik praksis er etter endringen av desember i fjor). I tilhørende rundskriv står det videre at «Det betyr at sakene i utgangspunktet skal vurderes på samme måte som saker til barn som fortsatt oppholder seg i Norge». Etter denne praksis vil medfølgende barn ha en tilknytning som kan gi grunnlag for en tillatelse på humanitært grunnlag etter om lag 4,5 års opphold og 1 år på skole. Så kommer det an på en avveining mot såkalte innvandringsregulerende hensyn, for eksempel om foreldrene har gitt falsk forklaring, om oppholdstillatelse blir gitt.
Seilskjær skriver at «Tvert i mot ble den nye forskriftsbestemmelsen vedtatt for å sikre en mer liberal praksis enn tidligere». Ja, men det betyr ikke at alle saker skal behandles «snillere». Ved endringen av reglene i desember i fjor sa regjeringen at terskelen på om lag 4,5 år ikke skulle senkes, men at det skal legges større vekt på oppholdstid som er lenger. Reglene anviser videre, slik Seilskjær skriver, en individuell vurdering hvor flere momenter kan ha betydning.
Grensen for å be om omgjøring fra hjemlandet er imidlertid satt til 4 års oppholdstid, ikke om lag 4,5 år. Flere av familiene har da også mellom 4 og 4,5 års tidligere opphold i Norge. I sin høringsuttalelse da denne bestemmelsen var under utforming, var NOAS bekymret for at få familier ville få oppholdstillatelse ved ny gjennomgang av saken, blant annet på grunn av UNEs praksis om 4,5 års opphold. NOAS bør derfor ikke være overrasket når de nå får de vedtak de ventet seg. For øvrig gir UNE (og UDI) naturligvis hvert år også en rekke oppholdstillatelser på humanitært grunnlag til barnefamilier som har oppholdt seg kortere tid i Norge enn om lag 4,5 år, men da vil som regel andre hensyn enn tilknytningen ha betydning for vedtaket.
Seilskjær og NOAS må gjerne mene at dagens praksis er for streng, og at flere burde fått oppholdstillatelse på grunn av tilknytning. UNEs mandat er verken å være så «strenge» eller så «milde» som mulig, men å treffe de avgjørelser som våre beslutningstakere mener er riktige etter en individuell vurdering etter de regler som gjelder. UNEs praksis utvikles av en rekke vedtak av selvstendige beslutningstakere, nemndledere og lekmedlemmer i nemnder.
For å nyansere Seilskjærs fremstilling av praksis som «streng», viser foreløpige tall at forholdsvis flere barnefamilier enn tidligere har fått oppholdstillatelse på grunn av barns tilknytning etter endringen av reglene i desember i fjor. Det gjelder et klart flertall når barna har bodd i Norge fra om lag 4,5 år og gått 1 år på skole. Når det gjelder de 30 familiene som kan be om omgjøring fra sine hjemland, har UNE i skrivende stund avgjort sakene til 12 familier, hvor 4 av dem får komme tilbake til Norge. Hovedgrunnen til at ikke alle får komme tilbake, skyldes at tilknytningen ikke har blitt ansett som sterk nok av de ulike nemndene.
Seilskjær og NOAS frykter vilkårlig forskjellsbehandling. Vi må understreke at ingen saker er helt like. Beslutningstakerne gjøres kjent med utfallet i liknende saker før de treffer sine vedtak. Flere av sakene har kompliserte og sammensatte saksforhold. Reglene anviser ikke et bestemt utfall, men våre selvstendige beslutningstakere må bruke skjønn, både når det gjelder vurdering av tilknytning og om innvandringsregulerende hensyn taler mot å gi tillatelse. Det vil da kunne forekomme både dissenser og at saker med likhetstrekk ender med ulike utfall. Om UNE skulle gitt tillatelser til alle de 30 barnefamiliene uten å behandle hver sak individuelt, måtte politikerne gitt et amnesti.
Seilskjær og NOAS tar til orde for at barna i de 30 familiene bør høres muntlig og direkte av våre beslutningstakere. UNE er helt enig med NOAS om at barn har en rett til å bli hørt. Så blir også alle barn hørt før vi treffer vedtak. Igjen følger UNE et politisk bestemt regelverk, der det fremgår at barn kan høres skriftlig eller muntlig, direkte eller indirekte, og at UNE må vurdere konkret hvordan barnet skal høres i det enkelte tilfellet.
Vi kan forsikre NOAS om at UNE gjør sitt beste for at saksbehandlingen skal være korrekt og rettssikker. NOAS er fullmektig for mange av de 30 aktuelle familiene. NOAS bør derfor fremme sine argumenter om hvordan reglene kan forstås og hvordan de bør brukes i hver enkelt sak. Da vil våre nemnder ta stilling til anførslene konkret i det enkelte tilfellet.
Kronikk først publisert i BT 10.09.2015