Foto: Adobe Stock
Av Lars Erik Andersen, seksjonssjef i UNE
Det er en utbredt misforståelse i kristne miljøer at UNE forventer at en konvertitt vil holde sin nyvunne kristne tro skjult for å unngå forfølgelse.
Biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, stiller i Aftenposten 12. juli spørsmål om vi kan «akseptere at norsk politikk og rettspraksis legger opp til at muslimer fra Iran som er blitt kristne (konvertitter), sendes tilbake dit under den forutsetning at de bare skal praktisere sin tro i den private sfære?»
Jeg kan berolige biskopen med at han ikke behøver å akseptere det. Premissene i spørsmålet beskriver nemlig ikke virkeligheten.
Utlendingsnemnda (UNE) er klageorgan for dem som får avslag på søknad om asyl av Utlendingsdirektoratet (UDI). Vi ser at det i debatten om konvertittsaker er en utbredt misforståelse i kristne miljøer at vi forventer at en konvertitt vil holde sin nyvunne kristne tro skjult for å unngå forfølgelse. Biskopen er i så måte i godt selskap.
En oppklaring
Like lite som vi ber politiske dissidenter om å unngå politisk aktivitet eller homofile om å holde sin legning skjult, ber vi konvertitter om å skjule sin tro.
Vi returnerer altså ikke iranske konvertitter under forutsetning at de bare skal praktisere sin tro i den private sfære.
Vi har vi ikke gjort det før, vi gjør det ikke nå og vi vil ikke gjøre det i fremtiden. Vi gjør det ikke fordi det ville vært grunnleggende feil, det vil være i strid med norsk rett, og våre vedtak vil i så fall ville være ugyldige.
Risikovurdering
UNE skal vurdere om det er risiko for forfølgelse dersom en konvertitt returnerer til hjemlandet. For konvertitter fra Iran må vi ta stilling til hvordan religionen rent faktisk vil komme til uttrykk. Vi kan ikke uten videre legge til grunn at enhver kristen iraner vil aktivt misjonere eller oppsøke situasjoner som kan medføre fare for forfølgelse, og så gi beskyttelse på det grunnlaget. Da hadde vi ikke gjort jobben vår.
Som hovedregel mener vi at iranske myndigheter ikke er interessert i, og vil ikke forfølge en konvertitt bare av den grunn. Men synlig aktivitet eller posisjon i en menighet kan føre til at iranske myndigheter vil oppfatte vedkommende som en motstander av regimet eller en trussel mot deres samfunnsform.
Hvis det er sannsynlig at religionen kommer til uttrykk på en måte som medfører risiko for forfølgelse, vil man få beskyttelse i Norge.
Måten vi vurderer dette, er blant annet ved å spørre vedkommende selv, og de som kjenner ham eller henne.
Vi spør hvordan man tidligere har praktisert sin religion, hvordan dette kommer til uttrykk i dag, og hvordan man tenker å praktisere religionen i Iran.
Dette er en nødvendig del av bevisvurderingen, men vi hverken ber om, oppfordrer til eller forutsetter at noen ligger lavt i terrenget for å unngå forfølgelse.
Samme metode bruker også lagmannsretten, som biskopen også angriper i sin kronikk. I dommen han viser til vurderer lagmannsretten hvordan saksøkeren vil utøve sin religion i Iran, og deretter om denne aktiviteten vil medføre risiko for forfølgelse. I dette ligger det heller ingen normativ formaning om hvordan han skal føre sitt liv for å unngå forfølgelse.
Innlegget ble publisert i Aftenposten 18.07.2017 (ekstern lenke)