Av Ingunn-Sofie Aursnes, direktør i Utlendingsnemnda
Hvordan kunne det ende slik, spør mange? Staten ved Utlendingsnemnda ble jo dømt i vår høyeste domstol, Høyesterett dømte jo vedtaket fra UNE som ugyldig? Hvorfor kommer ikke Farida tilbake til Norge? Jeg skjønner at dette er vanskelig å forstå.
Jeg har fått direkte henvendelser og spørsmål både i aviser og i brev. Jeg har vært i tvil om jeg skulle skrive denne kronikken. Dette blir et forsøk på å gi noen svar. Det er vanskelig å besvare spørsmålene, og vanskeligheten består i hovedsak av at spørsmålene tar utgangspunkt i en annen virkelighet enn den jeg ser fra mitt ståsted. Det kan ofte være stor avstand mellom mitt ståsted som direktør for UNE og oppfatningen i et lokalsamfunn, hvor folk prisverdig nok slår ring rundt en person eller en familie.
Min oppmerksomhet er rettet mot Farida og hennes foreldre, men oppmerksomheten er samtidig rettet mot at det bor cirka 32 millioner mennesker i Afghanistan, og at 10 776 personer med afghansk statsborgerskap søkte om opphold i Norge i perioden fra 2011 til 2017. Av disse har 5803 personer fått opphold i Norge. For støttegruppen på Dokka, og de mange som både der og ellers i landet er opptatt av Farida, er det Farida og hennes mor og far som har oppmerksomheten.
Jeg sier dette for å belyse hvordan det kan ha seg at vi ser denne saken så veldig ulikt.
Det har falt harde ord i pressen og i lokalmiljøet på Dokka om UNEs behandling av Farida-saken. Kritikken kan vi tåle, og må vi tåle, når vi sitter med stor innflytelse over folks liv og skjebner. Det jeg synes er vanskelig, er at bildet som tegnes av de faktiske forholdene ikke gir det riktige bildet av saken, og at folks tillit til oss svekkes på et - i beste fall - utydelig grunnlag, og i verste fall helt feil grunnlag.
Det er mye jeg kunne tatt utgangspunkt i her, men jeg har faktisk festet meg spesielt ved formuleringen «oppvokst på Dokka» om Farida. For hun er jo det, er hun ikke? Eller…
Det er to «språk» som møtes her; det er følelser og det er jus, og det er i mange sammenhenger to ulike verdener. Språk er viktig, og ord har makt, men hva betyr «oppvokst på Dokka» når det gjelder å engasjere folk følelsesmessig i denne saken? Det høres unektelig brutalt ut at en person som er «oppvokst på Dokka» ikke skal få bo der?
Farida bodde på Dokka i 3 år, fra hun var 6 år og 2 måneder ung. Er hun da «oppvokst på Dokka»? Og gir det henne i så fall automatisk rett til opphold i Norge?
Farida og moren kom til Norge i juni 2011. Moren søkte beskyttelse fordi hun mente at hun ville bli utsatt for forfølgelse i Afghanistan, og fordi hun hadde hatt et utenomekteskapelig forhold til Faridas far. Dette trodde ikke Utlendingsdirektoratet (UDI) på, men ga mor og barn opphold fordi mor sa hun var en enslig afghansk kvinne uten mannlig omsorgsperson. UDI understreket i vedtaket at «..tillatelsen var gitt under forutsetning av at moren var enslig kvinne uten nettverk i Afghanistan, og at tillatelsen kunne trekkes tilbake dersom mannen hennes kom til rette.»
Da faren til Farida kom til Norge året etter, ble tillatelsen til opphold for Farida og moren trukket tilbake av UDI, slik det var varslet om i det opprinnelige vedtaket om opphold. Da hadde Farida vært i Norge i 1 år og 8 måneder. Hun hadde vært på Dokka i 1 år. Det hører med til historien at før de kom til Norge i juni 2011, hadde familien hatt et flerårig lovlig, og tilsynelatende trygt opphold i Iran. Farida er født i Iran.
UNE behandlet klagen, familien fikk ikke medhold i klagen, og etter endelig vedtak i UNE i september 2013, pliktet familien å forlate landet. Da hadde Farida vært i Norge i 2 år og 3 måneder. Hun hadde bodd på Dokka i 1 år og 7 måneder.
Men familien forlot ikke landet, og oppholdt seg ulovlig i Norge frem til de ble uttransportert til Kabul i februar 2015. Faridas totale oppholdstid i Norge var da 3 år og 8 måneder, hun bodde på Dokka i 3 år, og halvparten av botiden på Dokka var ulovlig opphold. Farida var nå blitt 9 år og 2 måneder.
Så starter rettsprosessene.
Tingrettsdommeren trodde på foreldrenes historie om at de ville bli forfulgt i Afghanistan på grunn av utenomekteskapelig forhold, og mente i tillegg at det var en feil i UNEs vedtak at det ikke var vurdert om det var rimelig å trekke tilbake tillatelsen, selv om mor ikke lenger var enslig. UNE anket til lagmannsretten fordi UNE, i likhet med UDI, ikke trodde på historien om forfølgelse - og dessuten mente at det at mor ikke var enslig lenger var tilstrekkelig grunn.
Farida har på dette tidspunktet vært tilbake i Afghanistan i 9 måneder.
Lagmannsretten behandler deretter saken, og sier at i tillegg til det personlige forholdet at far har dukket opp, skulle UNE ha vurdert om bedringen i sikkerhetssituasjonen på hjemstedet var vesentlig og stabil. Lagmannsretten sier seg i tillegg enig med tingrettsdommeren i at det er feil at UNE ikke har vurdert om det er forholdsmessig (på godt norsk rimelig) å trekke tillatelsen tilbake.
Dommen er på mange måter veldig «teknisk», og dreier seg ikke om familien har behov for beskyttelse, og dreier seg ikke om barnets beste, kun tekniske lovtolkningsspørsmål. Dommen sier ingenting om hvorvidt familien har rett til eller bør få komme tilbake til Norge, den dreier seg kun om hva UNE burde ha vurdert.
Farida har på dette tidspunktet vært tilbake i Afghanistan i 2 år og 4 måneder.
Kunne ikke UNE ha latt være å anke, men tatt et nytt vedtak og vurdert det som lagmannsretten synes UNE burde vurdert? Nei, dessverre - det kunne ikke UNE gjøre. Problemet for UNE var at lagmannsretten i en parallell sak et snaut år tidligere hadde kommet til at det ikke var krav til varig og stabil endring av forholdene på hjemstedet og at det heller ikke var krav til å vurdere forholdsmessighet ved tilbakekall i slike saker. Vi sto dermed med to motstridende dommer fra samme domstol, og rettstilstanden var derfor uklar. Dette handler om grunnleggende rettssikkerhet.
Høyesterett avsa dom 23. mars 2018. Vi har ved denne dommen fått avklart to viktige spørsmål som UNE vil innrette sine vedtak etter. Det ene er at dersom det er endringer i sikkerhetssituasjonen i hjemlandet, som begrunner tilbakekall av oppholdstillatelse, skal det vurderes om endringen er varig og stabil. Den andre avklaringen er at det ikke er krav om vurdering av forholdsmessighet i saker som Farida-saken. Heller ikke dommen i Høyesterett sier noe om hvorvidt familien har rett til eller bør få komme tilbake til Norge, den dreier seg kun om hva UNE burde ha vurdert. At det ikke ble vurdert om endringen i sikkerhetssituasjonen var varig og stabil, var en feil fra vår side. Etter at dette ble vurdert i den siste beslutningen herfra, er dette reparert og vi har lært.
Men Farida-saken handler altså aller mest om jus, og jus er komplisert – og ikke alltid til å forstå. Jeg aksepterer det. Men Høyesterett tok altså ikke stilling til om Farida skulle få komme tilbake til Norge, og her kan det ha oppstått en misforståelse. En misforståelse som kan ha skapt håp, motstand og avsky på galt grunnlag.
Denne kronikken sto første gang på trykk i Oppland Arbeiderblad 28. juni 2018.