Av Marianne Jakobsen, direktør
Utlendingsnemnda (UNE) skal gi de oppholdstillatelsene regelverket legger opp til. Hverken flere eller færre. Det gjelder også for lengeværende barn i asylsaker.
Kan dere ikke bruke skjønn? Kan dere ikke gjøre et unntak? Disse barna er jo norske! Det er foreldrene som har gjort feil, ikke barna!
Ja, Utlendingsnemnda (UNE) skal bruke skjønn, det gjelder i mange sakstyper. Men det er sjelden et helt fritt skjønn. Skjønnet gjøres ut fra det som kalles «skjønnskriterier». Lov, forskrift og forarbeider sier noe om hvordan uttrykk som sterke menneskelige hensyn og innvandringsregulerende hensyn, er å forstå.
Noen ganger kan veiledningen virke tvetydig, og det finnes alltid saker hvor utfallet ikke er opplagt. Da kan enkeltpersoner, også i UNE, tenke forskjellig om hvilket resultat som er riktig. Men de må gjøre det ut fra sin profesjonelle og saklige vurdering av enkeltsaken opp mot regelverket.
Flere barn får bli
Reglene for lengeværende barn preges av at mange hensyn er viktige samtidig. Avveiningen er bestilt gjennom utlendingsforskriftens paragraf 8–5. De fleste hensynene var for øvrig også pekt på av den forrige regjeringen, gjennom stortingsmeldingen «Barn på flukt» fra 2012.
Både den nevnte stortingsmeldingen og forskriftsendringen fra 2014 omtaler barns rettigheter, og begge førte til at flere barn fikk bli.
Ut fra etablert praksis vil barn med en oppholdstid på om lag 4,5 år og ett års skolegang i utgangspunktet ha en tilknytning som danner grunnlag for opphold. I tillegg til det med oppholdstid nevner forskriften en del andre forhold som også skal vektlegges.
Det listes opp «barnets behov for stabilitet og kontinuitet», «hvilke språk barnet snakker», «barnets psykiske og fysiske helsesituasjon», «barnets tilknytning til familie, venner og nærmiljø i Norge og i hjemlandet», «barnets omsorgssituasjon i Norge», «barnets omsorgssituasjon ved retur» og «den sosiale og humanitære situasjon ved retur».
Mindre tungtveiende hensyn
Forskriften sier også noe om hva som ikke skal regnes som tungtveiende hensyn mot å gi oppholdstillatelse:
«Som mindre tungtveiende innvandringsregulerende hensyn etter denne bestemmelsen regnes blant annet ulovlig opphold, oversittet utreisefrist og at barnets foreldre ikke har klart å sannsynliggjøre egen identitet.»
Det sies også at jo sterkere barnets tilknytning er, desto mer skal det til for å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn. Det slås dessuten fast at et avslag må være forsvarlig ut fra hensynet til barnets beste.
Hvorfor ender da fortsatt en del av disse sakene med avslag? Jo, fordi noen innvandringsregulerende hensyn fortsatt er tungtveiende, også etter siste forskriftsendring. Forskriften sier nemlig ikke at hensynet til barnets beste alltid skal veie tyngst. Den sier heller ikke at hensynet til barnet alltid skal slå igjennom etter et visst antall år.
I forskriften står det: «Som tungtveiende innvandringsregulerende hensyn etter denne bestemmelsen regnes blant annet om barnets foreldre aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet etter ankomst til landet ...»
Alvorlig og tungtveiende
I det såkalte ikrafttredelsesrundskrivet, det som kom fra departementet i tillegg til selve forskriftsteksten, ble det understreket at barns tilknytning ikke skulle vektlegges sterkere enn tidligere for «familier som aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet» etter ankomst i Norge. For disse familiene ble det altså ingen oppmykning i 2014.
Her er vi ved kjernen av det som kommer på spissen i en del saker, og som ofte gir påstander om at UNE ikke retter seg etter de politisk bestemte reglene. Det går gjerne på innholdet i identitetsbegrepet og hva det vil si å aktivt motarbeide avklaring av egen identitet.
Når utlendingsmyndighetene snakker om en persons identitet, da inngår for eksempel opplysninger om statsborgerskap. Hvis man etter ankomst til Norge ikke svarer sant på spørsmål om statsborgerskap, og også holder fast ved feilinformasjonen over tid, da er dette mer enn å gjøre en ubetydelig feil. Tvert imot, det blir alvorlig og tungtveiende, nettopp fordi det er «å aktivt motarbeide avklaring av egen identitet».
Fortsatt avslag i enkeltsaker
Det er altså mye som kan inngå i disse vurderingene. Alle disse variablene gjør at det er vanskelig å sammenligne saker, også når oppholdstiden i Norge er den samme.
Likevel, la det være helt klart, de fleste saker med lengeværende barn ender med at familiene får tillatelser. Men ikke alle. Noen får avslag på søknader, eller tillatelser trekkes tilbake, selv om barna har svært lang oppholdstid i Norge.
Avslag i enkeltsaker opprører mange, også politikere fra partier med innflytelse eller medansvar for hvordan reglene faktisk er.
Noen politikere ønsker at hensynet til de lengeværende barna skal slå igjennom mer konsekvent, gjerne i alle slike saker. Men så har de kommet i mindretall, eller de har måttet kompromisse, internt i partiet sitt eller på Stortinget. Kanskje de sitter i et ungdomsparti som ikke er enige i det moderpartiet har stemt for. Eller de sitter i kommuner der de ville hatt et annet utfall for noen fra sitt eget lokalmiljø.
Regi og muligheter
Da ser vi noen ganger at beskrivelsen av reglene handler mer om hvordan man ønsker at de skulle være, enn hvordan de faktisk er. Eventuelt kritiseres UNE for ikke å utnytte skjønnsrommet så langt som overhodet mulig i den retning forskriften kanskje gir rom for.
Men UNE skal ikke ha den type rolle. Oppdraget er ikke å ligge i ytterkant av et mulighetsrom. Oppdraget våre nemndledere og nemndmedlemmer har fått, er å bruke regelverket og sitt beste skjønn til å treffe de vedtak de mener er faglig riktige i de sakene de får til behandling.
Dette høres firkantet og lite fleksibelt ut. Kall det gjerne også umusikalsk og byråkratisk. Men det er en rolle hvor vi absolutt tar imot regi, og i det ligger det muligheter. Den som får politisk gjennomslag for endrede regler, kan nemlig være helt trygg på at UNE i så fall kommer til å følge opp.
Dette innlegget ble først publisert i Aftenposten (aftenposten.no) 15.04.2021.