I asylsaker kan det være tvil om søkerens identitet. Vi er usikre på hvem søkeren egentlig er. Spørsmålet er hvilket beviskrav som gjelder for vurderingen av søkerens identitet.
En viktig del av asylsakene er å klarlegge søkerens identitet. Med «identitet» mener vi særlig søkerens navn, alder og nasjonalitet. Med «beviskrav» menes her hvilken grad av sannsynlighet som kreves for å anse et faktisk forhold som bevist. Hvor sikre må vi være på at søkerens anførte identitet er den rette?
Beviskrav
Det generelle utgangspunktet i sivile saker er at vi legger det mest sannsynlige faktum til grunn. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det gjelder også i utlendingssaker. Det må være mer enn 50 % sannsynlighet for at søkerens forklaring er riktig.
I asylsaker er det et unntak når vi vurderer om søkeren risikerer forfølgelse. Da er beviskravet normalt noe lavere enn alminnelig sannsynlighetsovervekt. Vi godtar søkerens historie, selv om den ikke er mest sannsynlig, så lenge den er noenlunde sannsynlig. Dette kalles gjerne et «senket» eller «avdempet»-beviskrav.
Spørsmålet er om man skal bruke det alminnelige (mest sannsynlig) eller senkede (noenlunde sannsynlig) beviskravet for identitet i asylsaker.
Konklusjon
I dette fagnoatet argumenteres det for at det i utgangspunktet er alminnelig beviskrav som skal benyttes. Vi legger den mest sannsynlige identiteten til grunn. Dette er i samsvar med Høyesteretts dom fra 2019 (HR-2019-2344-A) og forvaltningspraksis. Dersom forfølgelsesfaren er direkte knyttet til identitetsvurderingen, er det derimot gode grunner for å ha et senket beviskrav slik man har for andre deler av faktum i asylsaker.
Her kan du lese fagnotatet: Beviskravet for identitet i asylsaker
UNEs fagnotat skal gi grunnlag for diskusjon og refleksjon om et tema eller en problemstilling. Det redegjør ikke for UNEs praksis, eller forståelse av loven.