I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren fikk oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. UNE mente at klagerens psykiske helsetilstand og manglede tilknytning til Afghanistan gjorde at han hadde svake forutsetninger for å etablere seg i landet.
Klageren var mest sannsynlig etiopisk borger før hun søkte beskyttelse i Norge. Hun skaffet seg eritreisk statsborgerskap for å øke mulighetene for å få beskyttelse. Hun kunne trygt returnere til Etiopia og måtte gjøre et reelt forsøk på å få tilbake sitt etiopiske statsborgerskap. Innvandringsregulerende hensyn talte imot en oppholdstillatelse selv om dette ville være best for barna.
Stornemnda tok stilling til om klageren skulle få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38, eller om hun skulle henvises til å søke om familieinnvandring med datteren. Datteren hadde fått beskyttelse av UDI fordi hun risikerte å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Stornemndas flertall mente at klageren skulle få oppholdstillatelse etter § 38.
Klageren ba om utsatt utreisefrist fordi barnet hennes var under utredning ved et norsk sykehus. UNE vurderte saken som en omgjøringsanmodning og med ønske om utsatt iverksetting. UNE hadde utsatt utreisefristen tidligere, og mente det ikke var grunnlag for å gjøre det igjen.
UNE la til grunn at klageren var kristen konvertitt og ville praktisere sin tro også ved retur til hjemlandet. Ut fra sakens opplysninger mente UNE imidlertid at hun ville utøve sin tro på en slik måte at hun ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Hun hadde dermed ikke krav på beskyttelse i Norge.
Klageren fikk innvilget beskyttelse i Norge i 1 år fordi nemnda mente han risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet. Avgjørende for nemnda var den senere utviklingen i Eritrea og Etiopia.
Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi det ikke var noen opplysninger som tilsa at han risikerte forfølgelse i hjemlandet på individuelt grunnlag. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan etter at Taliban overtok makten tilsa heller ikke at han ville stå i reell fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur. Klageren var ikke utsatt for større risiko enn andre afghanere selv om han hadde oppholdt seg i vesten i mange år.
