Søk i praksisbasen

Saken gjaldt skjæringstidspunktet for ettårsfristen i søknad om familieinnvandring (slik bestemmelsen lød frem til 01.08.2017).

UNEs stornemnd traff i mars 2010 beslutning om retur til Sør-Somalia. Spørsmålet som ble belyst gjaldt terskelen for vern etter internasjonale konvensjoner for personer med tilhørighet til Mogadishu.

I forbindelse med anmodningen om omgjøringen fremla klageren et dokumentteknisk ekte eritreisk pass. UNE mente det fortsatt var tvil om identitet.

Saken gjaldt risiko for fremtidig forfølgelse ved retur til hjemlandet for en homofil asylsøker fra Etiopia. Saken ble behandlet i stornemnd fordi UNEs nemndleder mente at vedtak fattet til ugunst for klageren i tidligere nemndmøte var lovstridig.

Klageren ba om omgjøring av UNEs vedtak om avslag på søknad om beskyttelse. Han opplyste om alvorlige og kroniske helseplager, med omfattende omsorgsbehov. UNE mente at han ville få tilfredsstillende omsorg i hjemlandet.

UNE omgjorde ikke tidligere vedtak og endret ikke vurdering av "kan-skjønnet" i sak med omgåelsesekteskap.

UNE opprettholdt sitt tidligere vedtak om avslag på oppholdstillatelse fordi ekteskapet ble ansett å være et omgåelsesekteskap. Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse burde benyttes (kan-skjønnet).

Søknad om familieinnvandring ble avslått fordi det var et omgåelsesekteskap. Klageren ble utvist fordi hun gav uriktige opplysninger om formålet med inngåelsen av ekteskapet. Hun søkte så asyl flere år senere og fikk avslag. Hun reiste ikke ut, men etablerte seg hos ektefellen. De fikk to barn under hennes ulovlige opphold. Utvisning omgjort uht til ett av barnas psykiske helse. UDI ble bedt om å vurdere betydningen av de etterfølgende forholdene, dvs. etablert samliv og felles barn

UNE omgjorde ikke sitt tidligere vedtak om avslag på søknad om familieinnvandring fordi ekteskapet var et omgåelsesekteskap. Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse burde benyttes (kan-skjønnet).

UNE la til grunn at klageren var kristen konvertitt og ville praktisere sin tro også ved retur til hjemlandet. Ut fra sakens opplysninger mente UNE imidlertid at hun ville utøve sin tro på en slik måte at hun ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Hun hadde dermed ikke krav på beskyttelse i Norge.