I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Søknad om familiegjenforening ble avslått fordi det forelå tvil om klagerens identitet. Det var heller ikke sannsynliggjort at hun var over 18 år da ekteskapet ble inngått. Hensynet til hennes to norske barn kunne ikke tillegges avgjørende vekt.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse fordi han ikke hadde fremlagt pass, og dermed ikke sannsynliggjort identiteten sin. Det ble ikke gjort unntak for kravet om å legge frem pass.
Klageren fikk omgjort varig innreiseforbud til to års innreiseforbud. Hun hadde gitt uriktige opplysninger under søknaden om beskyttelse og hun hadde brudt utreiseplikten og oppholdt seg ulovlig i Norge i flere år. Nemnda satte likevel ned innreiseforbudets lengde av hensyn til hennes barn som var født etter UDIs vedtak.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdstillatelse for familieinnvandring fordi kravet til forsørgelse ikke var oppfylt. Ektefellen (referansepersonen) oppfylte verken kravet om nok fremtidig inntekt eller tidligere inntekt. Det var heller ikke grunnlag for å gjøre unntak fra noen av vilkårene.
Et mindreårig barn fikk ikke familieinnvandring med sin mor i Norge fordi underholdskravet ikke var oppfylt. Det var ikke grunn til å gjøre unntak fra underholdskravet. Barnet hadde en omsorgsperson i hjemlandet og det var derfor ikke unntak for kravet til fremtidig inntekt.
Klagerens søknad om beskyttelse ble ikke realitetsbehandlet i Norge. UNE mente at Sverige var ansvarlig for å vurdere søknaden hans, siden han først hadde søkt om og fått behandlet sin søknad om beskyttelse der. Det var ingen tilknytning til Norge eller særlige grunner i saken som tilsa at Norge likevel var ansvarlig. UNE viste til Dublin III-forordningen.
Klagerens familieinnvandringstillatelse ble tilbakekalt fordi han ikke hadde bodd sammen med ektefellen i storparten av perioden tillatelsen gjaldt for. Han måtte likevel ikke forlate Norge, siden UDI hadde innvilget ham en ny oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn knyttet til parets barn i Norge. Søknaden om permanent oppholdstillatelse ble avslått fordi han ikke oppfylte kravet til tre års botid.
Klagerens flyktningstatus og hans tidligere midlertidige og permanente oppholdstillatelser ble tilbakekalt fordi hans mor hadde gitt uriktige opplysninger. Klageren måtte likevel ikke forlate Norge fordi UDI hadde gitt en ny oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, med begrensninger. UNE opphevet ikke disse begrensningene.
Et mindreårig barn fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin far i Norge fordi kravet til forsørgelse (underholdskravet) ikke var oppfylt. Det ble ikke gjort unntak fra underholdskravet fordi barnet hadde omsorgsperson i hjemlandet. Det var heller ikke særlig sterke menneskelige hensyn i saken som tilsa at det ble gjort unntak fra underholdskravet.
Nemnda tilbakekalte klagerens oppholdstillatelse og flyktningstatus fordi hun hadde benyttet to ulike identiteter i møte med norske utlendingsmyndigheter. Nemnda opphevet samtidig UDIs utvisningsvedtak og ga henne opphold på humanitært grunnlag av hensyn til hennes barn. Tillatelsen ble begrenset grunnet tvil om identiteten. Hun fikk også 3 års tilleggstid før hun kan få en permanent tillatelse.
