I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
UNE omgjorde UDIs avslag og ga klageren beskyttelse i Norge. Sentralt i saken var klagerens ekteskap til en konvertitt bosatt i Norge, og hennes families reaksjon på konverteringen.
Klagerne fikk ikke beskyttelse fordi UNE mente at asylforklaringen ikke var troverdig. Klagernes oppgitte identiteter som uregistrerte biduner fra Kuwait og statsløse var ikke sannsynliggjort. UNE la derfor heller ikke forklaringen om at ektefellen ble anholdt og torturert av kuwaitiske sikkerhetsmyndigheter til grunn. Siden det var ukjent hva som var familiens hjemsted, var det ikke mulig å gjøre en «barnets beste» vurdering og ta stilling til hva som er den beste løsningen for barna.
Klageren fikk fortsatt ikke beskyttelse fordi det ikke fantes nye opplysninger som tilsa at han hadde et beskyttelsesbehov. At klageren har familie i Norge gir ikke alene grunnlag for opphold på humanitært grunnlag, og UNE mente klageren måtte søke om opphold etter reglene om familieinnvandring.
Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge. UNE mente at verken den generelle sikkerhetssituasjonen i Etiopia eller hans individuelle situasjon tilsa at han hadde behov for beskyttelse i Norge. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket.
Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi det ikke var noen opplysninger som tilsa at han risikerte forfølgelse i hjemlandet på individuelt grunnlag. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan etter at Taliban overtok makten tilsa heller ikke at han ville stå i reell fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur. Klageren var ikke utsatt for større risiko enn andre afghanere selv om han hadde oppholdt seg i vesten i mange år.
Klageren fikk innvilget midlertidig oppholdstillatelse i Norge fordi UNE mente situasjonen på hjemstedet hans var endret, og at det var en reell risiko for at han ville bli utsatt for forfølgelse ved retur til hjemlandet.
Klageren fikk beskyttelse fordi nemnda mente hun hadde forlatt hjemlandet ulovlig i nasjonalpliktig alder, og dermed risikerte forfølgelse fra myndighetene ved retur dit.
Klageren fikk oppholdstillatelse som flyktning fordi UNE mente han risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet som følge av sin politiske oppfatning. Internflukt til hovedstaden ville ikke være trygt, mente flertallet i nemnda, som mente at hans identitet nå var sannsynliggjort.