Søk i praksisbasen

Klagerens norske statsborgerskap ble tilbakekalt fordi han hadde gitt uriktige opplysninger. Han fikk oppholdstillatelse og senere norsk statsborgerskap på grunnlag av familieinnvandring med ektefelle. Det ble avdekket at ekteskapet var et omgåelsesekteskap. Oppholdstillatelsen, og dermed også statsborgerskapet var derfor gitt på uriktig grunnlag. Nemndas flertall mente at klageren skulle få ny oppholdstillatelse i Norge. Han ble ilagt tilleggstid i stedet for utvisning.

Saken gjaldt klage over UDIs avslag på søknad om familieinnvandring, jf. utlendingsloven § 40. Klagen ble ikke tatt til følge. UNE kom til at det var tvil om klagerens identitet. Det var ikke grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge fordi hun var under 24 år og det ikke var åpenbart at ekteskapet var frivillig.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å ta en mastergrad i Norge fordi UNE mente at det ikke var sannsynlig at hun ville returnere til hjemlandet.

Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring med voksent barn i Norge. Det var ikke sannsynliggjort at hun var uten barn og barnebarn i hjemlandet. Bostedsattest fra folkeregisteret ga ikke informasjon om oppholdstillatelse i landet eller om en slik tillatelse i så fall var permanent eller ga grunnlag for permanent oppholdstillatelse der.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som forlovede fordi paret ikke hadde sannsynliggjort at de hadde konkrete planer om å inngå ekteskap i Norge innen seks måneder etter innreisen.

Vilkårene for å nekte å fornye klagerens reisebevis var oppfylt, da klagerens identitet ikke var sannsynliggjort. UNE mente også at det var riktig å nekte fornyelse av reisedokumentet.

UNE mente det var særlig grunn til å nekte klageren reisebevis for flyktninger fordi det var tvil om klagerens identitet. "Tidsmomentet" var uansett bare ett av flere momenter som kunne vektlegges, se HR-2017-2078-A.

UNE opprettholdt sitt tidligere vedtak om avslag på oppholdstillatelse fordi ekteskapet ble ansett å være et omgåelsesekteskap. Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse burde benyttes (kan-skjønnet).

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som utsendt arbeidstaker fordi det ikke var sannsynliggjort at han ville få tarifflønn. Inntektsopplysninger fra tidligere perioder med samme type tillatelse for samme arbeidsgiver i hjemlandet viste at han ikke hadde fått tarifflønn.