Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke varig oppholdsrett fordi hun hadde hatt et lengre opphold i utlandet og dermed ikke hadde vært sammenhengende i Norge de siste fem årene.

Klageren hadde oppholdt seg ulovlig i Norge i over ett år. Han ble derfor utvist med to års innreiseforbud. UNE mente at dette ikke var uforholdsmessig ovenfor klageren. Han hadde heller ingen nær familie i Norge.

Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger som skulle reise som turist til Norge. UNE mente i motsetning til UDI at det var sannsynliggjort at EU/EØS-borgeren skulle reise som turist til Norge.

Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger bosatt i Norge. UNE mente i likhet med UDI at det ikke var sannsynliggjort at det forelå et reelt forsørgelsesbehov.

Klageren fikk ikke varig oppholdskort fordi ektefellen (EØS-borgeren) ikke hadde hatt oppholdsrett i fem sammenhengende år i Norge.

En kvinne fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger. UNE mente det ikke var dokumentert at hun var forsørget av referansepersonen i hjemlandet.

Referansen (EØS-borgeren) hadde ikke hatt opphold i fem sammenhengende år som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fordi hun hadde mottatt kontantstøtte og dagpenger etter frivillig oppsigelse. Klageren oppfylte derfor ikke vilkårene for varig oppholdsrett.

Klageren fikk ikke oppholdsrett som familiemedlem til en EØS-borger, fordi ektefellen ikke hadde oppholdsrett etter EØS-regelverket. Klageren kunne derfor ikke avlede oppholdsrett fra sin ektefelle.

Klager som var utvist med fem års innreiseforbud på bakgrunn av uriktige opplysninger om identitet og asylgrunnlag, søkte om opphevelse av innreiseforbudet. Klageren var nå omfattet av EØS -regelverket. UNEs enstemmige nemnd mente at vilkårene for å utvise klageren etter EØS-reglene var oppfylt.

Klageren ble utvist med varig innreiseforbud til Norge på grunn av straffedom for blant annet forsøk på voldtekt. Hensynet til offentlig orden eller sikkerhet talte for utvisning, og klageren utgjorde en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.