I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren ble utvist med innreiseforbud på fem år. Klageren var blant annet dømt for uprovosert vold ved to anlendinger. UNE mente at han utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.
Klager som var utvist med fem års innreiseforbud på bakgrunn av uriktige opplysninger om identitet og asylgrunnlag, søkte om opphevelse av innreiseforbudet. Klageren var nå omfattet av EØS -regelverket. UNEs enstemmige nemnd mente at vilkårene for å utvise klageren etter EØS-reglene var oppfylt.
Klageren ble utvist med varig innreiseforbud til Norge på grunn av straffedom for blant annet forsøk på voldtekt. Hensynet til offentlig orden eller sikkerhet talte for utvisning, og klageren utgjorde en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.
Avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger, da det ikke var dokumentert at klageren var forsørget av referansepersonen i hjemlandet.
Klageren fikk ikke oppholdsrett som familiemedlem til en EØS-borger, fordi ektefellen ikke hadde oppholdsrett etter EØS-regelverket. Klageren kunne derfor ikke avlede oppholdsrett fra sin ektefelle.
Klageren ble dømt til fengsel for flere overtredelser av vegtrafikkloven i 2020/2021. Han ble ansett som en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn, og hensynet til offentlig orden tilsa at han ble utvist. UNE mente at utvisning ikke var uforholdsmessig. Innreiseforbudet ble satt til to år.
Det var ikke dokumentert at referansepersonen hadde utøvd EØS-rettighetene i utlandet. Klageren oppfylte derfor ikke vilkårene for å få oppholdskort som medfølgende familiemedlem.
Klageren fikk avslag på søknad om varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. EØS-borgeren hadde ikke hatt oppholdsrett i fem sammenhengende år i Norge. Klageren oppfylte derfor heller ikke vilkåret om sammenhengende fem år med oppholdsrett i Norge.
Klageren fikk etter samlivsbrudd avslag på søknad om bevart oppholdsrett etter EØS-regelverket. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at han likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.
