I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Søknad om familiegjenforening ble avslått fordi det forelå tvil om klagerens identitet. Det var heller ikke sannsynliggjort at hun var over 18 år da ekteskapet ble inngått. Hensynet til hennes to norske barn kunne ikke tillegges avgjørende vekt.
Klagerens søknad om beskyttelse ble ikke realitetsbehandlet i Norge. UNE mente at Sverige var ansvarlig for å vurdere søknaden hans, siden han først hadde søkt om og fått behandlet sin søknad om beskyttelse der. Det var ingen tilknytning til Norge eller særlige grunner i saken som tilsa at Norge likevel var ansvarlig. UNE viste til Dublin III-forordningen.
Klagerens flyktningstatus og hans tidligere midlertidige og permanente oppholdstillatelser ble tilbakekalt fordi hans mor hadde gitt uriktige opplysninger. Klageren måtte likevel ikke forlate Norge fordi UDI hadde gitt en ny oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, med begrensninger. UNE opphevet ikke disse begrensningene.
Nemnda tilbakekalte klagerens oppholdstillatelse og flyktningstatus fordi hun hadde benyttet to ulike identiteter i møte med norske utlendingsmyndigheter. Nemnda opphevet samtidig UDIs utvisningsvedtak og ga henne opphold på humanitært grunnlag av hensyn til hennes barn. Tillatelsen ble begrenset grunnet tvil om identiteten. Hun fikk også 3 års tilleggstid før hun kan få en permanent tillatelse.
UNE mente det var sterke menneskelige hensyn i saken på grunn av klagerens barn, som hadde opparbeidet sterk tilknytning til Norge etter mange år her. Klageren og familien fikk derfor oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. UNE omgjorde samtidig sitt tidligere vedtak om utvisning og innreiseforbud.
Klageren ba UNE vurdere beskyttelsessaken hans på nytt fordi han var etnisk oromo. UNE mente fortsatt at hans etnisitet og politiske aktivitet, sammenholdt med aktuell landinformasjon, innebar at han ikke hadde et beskyttelsesbehov.
Klagerens barn hadde nå fått permanent oppholdstillatelse, men UNE viste til at klageren var utvist og kunne derfor ikke vurdere opphold på humanitært grunnlag. UNE oppfordret klageren til å sende inn en omgjøringsanmodning i utvisningssaken.
Et mindreårig søskenpar fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag som følge av den eldstes tilknytning til Norge. Foreldrene fikk avledet tillatelse. Familien fikk begrensede, ettårige tillatelser fordi deres identitet ikke var sannsynliggjort.
Klageren ba UNE omgjøre avslaget. Han mente han måtte få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag av hensyn til barna og faren for at de ville bli splittet ved et avslag. UNE mente familien hadde flere muligheter og at det ikke var sterke menneskelige hensyn i saken.
Klageren fikk ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. UNE mente at han som hazara med lang botid i vesten ikke risikerte forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet.
Klageren fikk fortsatt ikke oppholdstillatelse i Norge. UNE mente han ikke hadde et beskyttelsesbehov og ikke risikerte alvorlige reaksjoner ved retur til hjemlandet. Han hadde barn i Norge, men UNE mente det ikke forelå sterke menneskelige hensyn som kunne begrunne opphold på humanitært grunnlag.
