I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren fikk ikke søke om familieinnvandring fra Norge, fordi hun ikke hadde lovlig opphold i her da hun søkte (formelt avslag). Det var ikke sterke rimelighetsgrunner for at søknaden likevel burde behandles her.
Klageren søkte ikke om familieinnvandring på riktig måte og fikk derfor formelt avslag. Hun søkte fra en norsk ambassade i et land der hun ikke hadde hatt oppholdstillatelse de siste seks månedene før søknadstidspunktet. Det var heller ikke grunn til å gjøre unntak fordi ektefellen mente at han ble feilinformert av UDI om at klageren som var asylsøker kunne søke.
Klageren fikk formelt avslag på søknad om familieinnvandring. Hun kunne ikke søke om tillatelse fra Norge fordi det ikke var gjort unntak for søkergruppen i utlendingsloven § 46. Aldersrelaterte helseplager var heller ikke nok til å gjøre unntak. Hun kunne reise til hjemlandet og søke på nytt.
Klageren fikk formelt avslag på søknad om oppholdstillatelse for sesongbasert arbeid fordi han ikke hadde fulgt riktig fremgangsmåte for å søke. Søknaden var ikke fremsatt verken av klageren selv eller hans arbeidsgiver. Det var heller ikke sterke rimelighetsgrunner som tilsa at det kunne gjøres unntak fra hovedreglene om fremgangsmåte.
Klageren søkte ikke om familieinnvandring på riktig måte. Hun søkte oppholdstillatelse ved et politidistrikt i Norge mens hun var på besøk med schengenvisum. UNE mente det var sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel burde tas til behandling. Klageren hadde fått feil informasjon fra politiet og hadde derfor hatt en berettiget forventning om at søknaden ville bli realitetsbehandlet.
Klageren fulgte ikke riktig fremgangsmåte for å søke om oppholdstillatelse som student i Norge. UNE mente det forelå sterke rimelighetsgrunner i saken, og at klageren derfor måtte få søke oppholdstillatelse fra Norge. Klageren hadde fått uklar informasjon fra UDI og hadde derfor en berettiget forventning om at søknaden ville bli behandlet. Søknaden ble returnert til UDI for realitetsbehandling.
Klageren søkte ikke om oppholdstillatelse for familieinnvandring på riktig måte. Hun hadde ikke lovlig opphold i Norge på søknadstidspunktet. UNE mente etter en samlet vurdering at det var sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel burde tas til behandling.
UNE mente det forelå sterke rimelighetsgrunner i saken, og at klagerens søknad om familieinnvandring måtte behandles selv om han ikke hadde søkt fra riktig sted. Søknaden ble returnert til UDI for realitetsbehandling.
Klageren fikk norsk utlendingspass fordi "særlige grunner" tilsa det, jf. utlendingsforskriften § 12-5 fjerde ledd. UNE viste til at klageren i praksis ikke kunne få pass fra hjemlandet fordi hun var under barnevernets omsorg.
Klageren ba om omgjøring av tidligere vedtak i sak der UNE mente at hans forklaring om hendelser i hjemlandet ikke var troverdig. Hovedbegrunnelsen fra klageren nå var politisk aktivitet i Norge. UNE endret ikke vedtaket fordi hans forklaring dels ikke ble vurdert som troverdig, dels ikke viste en synlighet som tilsa at han ville være i myndighetenes søkelys eller risikere forfølgelse ved retur.
