Søk i praksisbasen

Klageren fikk ikke visum til Norge fordi UNE mente det var tvil om hun ville returnere til hjemlandet ved visumperiodens slutt.

Klageren fikk ikke besøksvisum for å besøke en stedatter i Norge fordi det var innvandringspolitiske hensyn som talte mot å gi visum. Behovet for besøk veide ikke opp for klagerens svake forutsetninger for å returnere til hjemlandet når visumtiden utløp.

Klageren fikk visum til Norge fordi hun var familiemedlem av en EU-/EØS-borger.

Klageren fikk ikke visum til Norge fordi UNE mente det var lite sannsynlig at han ville reise ut av Norge når visumet utløp.

Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger bosatt i Norge. UNE mente i likhet med UDI at det ikke var sannsynliggjort at det forelå et reelt forsørgelsesbehov.

Klagerens italienske Schengen-visum ble annullert/tilbakekalt. Det var åpenbart at vilkårene for å få visum ikke var oppfylt da han fikk visumet. Han hadde reist direkte til Norge og ikke til Italia der han skulle på offisielt besøk som det sto i søknaden.

Klageren søkte om visum for å besøke sin ektefelle. UNE avslo fordi det å gi visum ville utgjøre en trussel mot folkehelsen på grunn av situasjonen med den pågående korona pandemien (COVID-19).

Klageren fikk ikke visum for å besøke sin ektefelle i Norge fordi han var ansett å utgjøre en trussel mot folkehelsen.

Klageren fikk ikke visum for å besøke sin ektefelle i Norge fordi velferdsgrunnene i saken ikke var tilstrekkelig tungtveiende til å veie opp for hennes svake returforutsetninger.