Av Bjørn Lyster, kommunikasjonsdirektør i UNE
Kommunikasjonsdirektør i UNE, Bjørn Lyster, holdt et innlegg i debatten "Familiegjenforening- utfordringer i dagens praksis" under Arendalsuka 2024. Her kan du lese innlegget.
Takk for invitasjonen og for muligheten til å si noe innledningsvis. Jeg skal være veldig praktisk. Jeg skal si noe om hva som skal til for at noe skal bli annerledes. Den tilnærmingen tar jeg fordi mange i dette rommet ønsker seg forandringer.
«Går det ikke an å bruke skjønn?» Det spørsmålet blir vi ofte møtt med. Ja, i mange tilfeller skal UNE bruke skjønn. Men ikke alltid. Noen tillatelser etter utlendingsloven er rettighetsbaserte. Da har man rett til en tillatelse dersom vilkårene er oppfylt, og ellers ikke. Slik er utgangspunktet for familieinnvandring.
Saksbehandling i familieinnvandringssaker handler derfor mest om å konstatere om konkrete vilkår er oppfylt. Kronebeløp for inntekt, aldersgrenser, slektskapsforhold, den type konkrete fakta.
Hva så når vilkårene ikke er oppfylt? Da kommer spørsmålet om hvem som bør få familieinnvandring likevel. Ikke fordi de har rett til det, men kanskje etter en skjønnsmessig vurdering?
Her må jeg si noe litt overtydelig og forenklet. Jeg vil nemlig ikke spre urealistiske forventninger om mulighetene for unntak. Da sier jeg det heller sånn: Regelverket om familieinnvandring er omfattende og detaljert, og når så mye er regulert i detalj, da er det generelt mindre aktuelt å gjøre mange unntak.
Det å utøve et skjønn betyr ikke at man kan tenke fritt. Det kan være aktuelt å gjøre unntak ut fra sterke menneskelige hensyn, men da er vi pålagt å veie disse opp mot innvandringsregulerende hensyn. Det er fordi innvandringen til Norge skal være regulert og kontrollert.
I politiske forarbeider er det ofte omtalt typetilfeller som gir eksempler på når det ene og det andre bør veie tyngst. Når slike typetilfeller er drøftet allerede i forarbeidene, sitter det langt inne for UNE å bruke skjønn på tvers av dette i enkeltsakene.
Hva gjør man når et typetilfelle ikke er beskrevet, heller ikke i forarbeidene? Jo, man tenker utgangspunkter og ser etter sammenhenger. I et detaljert regelverk som for familieinnvandring, er det også nærliggende å tenke at utelatelser er gjort bevisst.
Men alt er ikke typetilfeller. Muligheten til å bruke et friere skjønn blir mer aktuell for spesielle saker med noen egne omstendigheter som skiller dem fra andre saker. Disse sakene kan ha et innhold ingen hadde tenkt på da reglene ble laget, for man kan aldri forutse alt mulig i detalj. Derfor gjøres det unntak. Men enkelt-eksempler og unntak i enkeltsaker er ikke i seg selv noen ny etablert praksis.
I UNE har vi 18 nemndledere. Disse har samme kompetanse som dommere og er uavhengige beslutningsfattere. Våre cirka 300 nemndmedlemmer, lekfolk som avgjør saker i nemndmøte sammen med nemndlederne, er også uavhengige beslutningsfattere.
Hva betyr det at de er uavhengige? Det betyr at de ikke kan instrueres om resultatet, verken av statsråden, direktøren eller av hverandre. De kan tenke innbyrdes forskjellig om ulike spørsmål, men de må rette seg etter reglene, og de skal tilstrebe likebehandling. Samtidig som de har blikk for det spesielle i hver enkelt sak.
Her vil jeg skyte inn noe viktig. Nemndlederne våre skal aldri gi etter for press bare fordi presset er ubehagelig. Det skal heller aldri ha betydning hvor høyt på strå en kritiker er. Eller hvor mange de er. Verken ordførerkjeder eller store støttegrupper skal ha noen betydning ut fra posisjon eller antall.
Det som derimot kan ha betydning, er om argumentene får nemndlederen til ærlig talt å tenke nytt eller å skifte mening. En nemndleder som ærlig talt skifter mening ut fra vektige argumenter og innspill, skal selvsagt kunne ta et ekstra nemndmøte eller gi en tillatelse der det før har endt med avslag.
Dette handler om integritet. Det handler om verdier og faglighet. Det handler om å være ærlig overfor seg selv og oppgaven man er gitt.
Men så, her må jeg komme tilbake til forbeholdet mitt om at enkeltavgjørelser i seg selv ikke betyr en endring av praksis. Det er bare hvis nye etterfølgende vedtak bekrefter den samme tankegangen, at vi kan kalle det en generell praksisutvikling.
Vi kan altså få avvikende enkeltvedtak. Men ulikebehandling over tid er jo ikke bra. Da må vi ta fatt i det, og det gjør vi.
Vi har noe som heter stornemnd, likebehandlingsmøter, vi har analyse- og utredningsarbeider, og vi har intern synliggjøring av resultater og resonnementer for god meningsutveksling på tvers.
Når noen reagerer på avgjørelsene fra UNE, er det veldig ofte reglene de er uenige i. I et allmennmenneskelig perspektiv er det selvfølgelig helt greit med løsrevne betraktninger om rettferdighet og rimelighet. Men våre folk kan ikke tenke sånn. De må se saken opp mot lover, forskrifter, forarbeider og praksis. Sånn er det bare. Og det er definitivt sånn i sakstyper der reglene er detaljerte og mindre åpne for bruk av skjønn. Som i familieinnvandring.
Hvis man vil ha bestemte resultater, da er det mest effektive å få politisk gjennomslag. Der ligger utfordringen og muligheten. Så enkelt og så vanskelig! Fordi nye regler virker!
Politisk styring må likevel skje på riktig måte. For nei, UNE tar ikke hensyn til politiske uttalelser i media. Og nei, det skjer ingen uformell politisk styring gjennom såkalte signaler fra departementet. Men ja, UNE tar definitivt imot den type politisk styring som skjer gjennom lov og forskrift. Og skjønn brukes i den grad det er åpnet for det.
Avslutningsvis, for ordens skyld, denne lojaliteten, som vi i UNE skal ha overfor demokratiet, den gjelder også hvis reglene blir strengere.
En mulig innstramning står akkurat nå på den politiske dagsordenen, i en høring med høringsfrist 16. september. Temaet er familiegjenforening med barn som har fått beskyttelse i Norge. Forslaget til lovendring innebærer at retten til familiegjenforening ikke skal gjelde hvis gjenforening ikke er til barnets beste. For det er ikke alltid til barnets beste å få foreldrene etter seg til Norge, ifølge synspunkter fra blant annet barnevernet.
Departementet understreker i høringsnotatet hvem den aktuelle lovbestemmelsen er til for. Den skal primært ivareta barnets rettigheter og behov – altså barnet som allerede er her. Det primære er altså ikke foreldre og søskens ønske om at de også skal få oppholdstillatelse i Norge.
Kjør gjerne debatt om det! Eller send inn synspunkter nå i høringsrunden. For det er nå argumentene og dilemmaene bør synliggjøres best mulig.
Men min rolle, også i debatten etterpå, blir ikke å ha meninger om hvordan reglene bør være, men å forklare hvordan UNE bruker dem.