Søk i praksisbasen

Klageren fikk tilbakekalt oppholdstillatelsene sine fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet for å få beskyttelse.

Klagerens reisebevis ble inndratt fordi det ble funnet i en uvedkommendes besittelse.

Klagerens opphold i Norge ga han ikke rett til opphold på grunn av særlig tilknytning til riket

Klageren hadde fått oppholdstillatelse og senere norsk statsborgerskap basert på opplysninger om at han var statsløs palestiner. Da han senere ble verifisert som jordansk borger, kalte UDI tilbake statsborgerskapet. UNE mente at det var uforholdsmessig å tilbakekalle tillatelsen. Nemnda la avgjørende vekt på at klagerens barn ikke fikk tilbakekalt sine statsborgerskap og var for små til å oppholde seg i Norge alene.

Utvist EØS-borger fikk avslag på søknad om opphevelse av innreiseforbudet og på søknad om kortvarige besøk. UNE mente at hensynet til offentlig orden og at klageren utgjør en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn tilsa at innreiseforbudet ikke ble opphevet. Vedtaket ble ikke ansett som uforholdsmessig overfor klageren eller hans familie. Klageren hadde ikke lenger foreldreansvar overfor barna, ikke samvær med dem eller rett til å vite hvor de oppholder seg.

Klageren fikk ikke fornyet sitt utlendingspass og ble henvist til å kontakte hjemlandets myndigheter. Klageren hadde mulighet til å skaffe seg hjemlandets pass og fikk pass for enkeltreise i UDIs tidligere vedtak for å gjøre nettopp det. Klageren benyttet seg ikke av denne muligheten. Det var heller ikke særlige grunner som tilsa at klageren kunne få utlendingspass.

Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger, fordi UNE mente hovedhensikten hans med å inngå ekteskapet var å få oppholdskort.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.

Klageren søkte om varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Han fikk avslag fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år. I tillegg manglet klageren sykeforsikring.

Klageren fikk ikke arbeidstillatelse som faglært arbeidstaker fordi UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at hoveddelen av arbeidet krevde kompetanse som faglært.