Søk i praksisbasen

UNE kalte tilbake klagerens norske statsborgerskap fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og bakgrunn. Klageren ble også utvist.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin ektefelle, fordi kravet om forsørgelse ikke var oppfylt. UNE mente det ikke var grunn til å gjøre unntak fra kravet.

Klageren fikk tilbakekalt statsborgerskapet sitt fordi han hadde oppgitt ulike identiteter og det var tvil om hvilken identitet som var riktig.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge i familieinnvandring med sine foreldre, fordi hun er 26 år og har vært myndig i åtte år. Hun regnes derfor ikke som et forsørget barn i forskriftens forstand.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker fordi utdannelsen hennes ikke var nødvendig for stillingen hun var tilbudt.

Varig innreiseforbud ble opphevet på grunn av nye omstendigheter. Nemnda mente også at varig utvisning var uforholdsmessig for klageren, og for strengt i forhold til sammenlignbar praksis. Utvisning med to års innreiseforbud hadde vært en riktig reaksjon.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker fordi kompetansen hans ikke var nødvendig for stillingen han var tilbudt.

I motsetning til UDI mente UNE at det skulle gjøres unntak fra vilkåret om selvforsørgelse i klagerens sak om statsborgerskap. Søknaden hennes ble derfor innvilget.

Klageren fikk ikke midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin sønn. Det forelå ikke sterke menneskelige hensyn som tilsa et unntak fra de alminnelige vilkårene for familieinnvandring.