Søk i praksisbasen

Klageren fikk beholde sitt norske statsborgerskap fordi nemnda mente det ville være uforholdsmessig å kalle det tilbake. Nemnda la stor vekt på klagerens helseproblemer i Norge, og at disse var langvarige og kunne ha årsak i forhold fra før hun kom til Norge. Nemnda la også vekt på at hun hadde medvirket til å avklare identiteten, hennes tilknytning til Norge og at hun var godt integrert.

Klageren fikk ikke arbeidstillatelse fordi det ikke var nødvendig med faglært kompetanse for stillingen han var tilbudt.

Klageren fikk ikke arbeidstillatelse som faglært arbeidstaker fordi han verken hadde formell kompetanse som fagutdannet kokk eller spesielle kvalifikasjoner.

Klageren ba UNE omgjøre avslaget. Han mente han måtte få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag av hensyn til barna og faren for at de ville bli splittet ved et avslag. UNE mente familien hadde flere muligheter og at det ikke var sterke menneskelige hensyn i saken.

Klageren fikk ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. Nemnda la til grunn at han hadde konvertert, men at det ikke var risiko for forfølgelse ved retur til Iran.

Klageren hadde fått utstedt norsk pass ved en feiltakelse. Han var ikke omfattet av personkretsen som kan bruke statsborgerforskriften § 8-4 for å få unntak fra enkelte vilkår for norsk statsborgerskap i statsborgerloven § 7.

Klageren fikk avslag på søknad om norsk statsborgerskap fordi han ikke oppfylte vilkåret om 7 års oppholdstid i statsborgerloven § 7.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som selvstendig næringsdrivende, fordi arbeidet hun skulle utføre ikke krevde faglært kompetanse.

Klageren oppfylte ikke vilkårene for varig oppholdsrett etter EØS-regelverket fordi han ikke hadde vært arbeidstaker i en femårsperiode.

UNE mente at årsaken til at klageren hadde levert sin søknad for sent var utenfor klagerens kontroll.