Søk i praksisbasen

Klageren hadde levert en melding om norsk statsborgerskap etter statsborgerloven § 37 annet ledd (fedremelding). Han oppfylte imidlertid ikke vilkåret om å være under 18 år på meldingstidspunktet.

Klageren fylte ikke kravet til sammenhengende opphold de siste fem årene.

Klageren fikk avslag på søknaden om norsk statsborgerskap fordi hun ikke fylte vilkåret om sannsynliggjort identitet. Hun hadde fremlagt falske dokumenter og dermed svekket sin egen troverdighet.

Klageren fikk ikke midlertidig oppholdstillatelse som student i Norge fordi UNE mente det var sannsynlig at hun ikke ville returnere til hjemlandet etter endt opphold.

Karenstid ble utmålt etter de nye reglene som trådte i kraft 01.06.2020. Karenstiden var dermed ikke utholdt da klageren søkte om norsk statsborgerskap.

Klageren fylte ikke vilkårene for sin midlertidige oppholdstillatelse i en periode på under tre måneder, i løpet av de siste tre årene regnet fra UNEs vedtak.

UNE vurderte hvorvidt utvisning av klageren ville stride mot tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven, og kom til at det ville det. Det tidligere vedtaket om utvisning ble derfor opphevet.

Klageren hadde tillatelse som faglært i Norge, men hadde ikke arbeidet heltid for én arbeidsgiver de siste tre årene. Klageren oppfylte dermed ikke kravet om å fortsatt oppfylle vilkårene for midlertidig oppholdstillatelse. Han var heller ikke omfattet av midlertidige bestemmelser knyttet til koronapandemien.

Klageren fikk ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. UNE mente at han som hazara med lang botid i vesten ikke risikerte forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet.

Temaet som ble belyst var å henvise etniske serbere til internflukt i Kosovo. UNE fattet vedtak etter stornemndmøte hvor saken gjaldt en familie etniske serbere fra Kosovo. Det viktigste vurderingstemaet i saken var vilkårene for henvisning til internflukt.