Søk i praksisbasen

Utvist EØS-borger fikk avslag på søknad om opphevelse av innreiseforbudet og på søknad om kortvarige besøk. UNE mente at hensynet til offentlig orden og at klageren utgjør en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn tilsa at innreiseforbudet ikke ble opphevet. Vedtaket ble ikke ansett som uforholdsmessig overfor klageren eller hans familie. Klageren hadde ikke lenger foreldreansvar overfor barna, ikke samvær med dem eller rett til å vite hvor de oppholder seg.

Klageren fikk ikke fornyet sitt utlendingspass og ble henvist til å kontakte hjemlandets myndigheter. Klageren hadde mulighet til å skaffe seg hjemlandets pass og fikk pass for enkeltreise i UDIs tidligere vedtak for å gjøre nettopp det. Klageren benyttet seg ikke av denne muligheten. Det var heller ikke særlige grunner som tilsa at klageren kunne få utlendingspass.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi referansepersonen var blitt norsk statsborger. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold her.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å studere i Norge, fordi UNE mente det ikke var sannsynlig at hun ville returnere til hjemlandet etter endte studier.

Klageren fikk tilbakekalt sitt norske statsborgerskap fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om hva som var hans hovedformål da han inngikk ekteskap med en norsk borger (omgåelsesekteskap). Nemnda kom frem til at tilbakekall ikke var uforholdsmessig til tross for lang botid i Norge. Nemnda vurderte også om det var gyldig forfall i saken som tilsa at nemndmøte burde utsettes på nytt.

Klagerens oppholdstillatelse ble tilbakekalt fordi vilkårene for tillatelsen ikke hadde vært oppfylt i tillatelsesperioden.

Klageren ble innvilget oppholdstillatelse som flyktning, fordi nemnda trodde på at klageren var homofil. Han ville dermed risikere forfølgelse i hjemlandet.

Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi slektskapet mellom klageren og referansepersonen ikke var dokumentert. Det var heller ikke dokumentert at klageren hadde blitt forsørget av referansepersonen i hjemlandet, og at klageren hadde et reelt forsørgerbehov fremover i tid.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse fordi det ikke var nødvendig med faglært kompetanse for den stillingen han var tilbudt.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker fordi faglært kompetanse ikke var nødvendig for stillingen hun var tilbudt.