Søk i praksisbasen

Klagerens norske statsborgerskap ble ikke tilbakekalt fordi hun ikke hadde handlet mot bedre vitende og tilbakekall ville være uforholdsmessig.

Klageren søkte om visum etter EØS-regelverket som familiemedlem av EU/EØS-borger bosatt i Norge. UNE mente i likhet med UDI at det ikke var sannsynliggjort at det forelå et reelt forsørgelsesbehov.

Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring fordi kravet til forsørgelse ikke var oppfylt. Referansepersonen (klagerens ektefelle) oppfylte ikke kravet om nok inntekt frem i tid. Det var ikke særlig sterke menneskelige hensyn som tilsa at det skulle gjøres unntak fra kravet.

Klageren fikk ikke visum til Norge fordi UNE mente det var lite sannsynlig at han ville reise ut av Norge når visumet utløp.

UNE mente det forelå sterke rimelighetsgrunner i saken, og at klageren derfor måtte få søke om familieinnvandring fra Norge. Søknaden hans ble returnert til UDI for realitetsbehandling.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som sesongarbeider fordi UNE mente at det ikke var sannsynlig at han ville reise tilbake til hjemlandet når tillatelsens utløp.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for å studere fordi nye utdanningen ikke var en videreføring av det tidligere studiet.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker fordi hun ikke hadde gyldig oppholdstillatelse da hun søkte om denne tillatelsen. At hun hadde lovlig opphold mens hun ventet på svar på en annen søknad, endret ikke UNEs vurdering.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som selvstendig næringsdrivende. UNE mente det ikke var økonomisk grunnlag for driften av firmaet hennes.

UNE omgjorde UDIs avslag. Klageren fikk oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen fordi kravet til forsørgelse var oppfylt. UNE gjorde unntak fra kravet til tidligere inntekt fordi ektefellen var student og hadde fullført 60 studiepoeng siste studieår.